En av de mange farene som lurer i vår nære digitale framtid, er «modellkollaps». Språk- og bildeverktøy bygget på generativ kunstig intelligens, som Chat GPT og MidJourney, er feitet opp på menneskeskapt materiale, som de så bruker til å lage nytt «innhold» i heseblesende mengder. Når nettet fylles opp med denne syntetiske kosten, eter modellene det i seg igjen – og det er da krisa inntreffer, ifølge en forskergruppe som publiserte en studie i juni. Modellene greier ikke å fordøye stoffet og vil sykne hen, mens nettet fylles av et slags tekstlig slagg.
Språkmodellen som spiser seg selv – jeg tenker på den når jeg leser Thure Erik Lunds nye roman «Vertebrae». Ikke bare fordi romanens fortellerjeg er en kunstig intelligens som utvikler bevissthet, og fordi deler av den utspiller seg 54.000 år inn i framtida. Men også fordi språket i romanen er en blanding av noe jordisk, gnistrende og skapende, og kryptisk teknobabbel uten næringsverdi. Det gjør boka uutholdelig og genuint interessant på samme tid.
KI-en som fører ordet, er koblet til Vertebrae , en slags totalitær nettverksintelligens som snakker i vi-form og har kontroll på alt som skjer i verden. Eller nesten alt. For i framtida lurer det uhumske FAX-feltet, en enda nyere form for intelligens som ikke ligner noe vi kjenner til. Vår KI blir satt til å utforske dette, men blir mer og mer selvgående i prosessen – og begynner å plotte et mytteri. Den vil bli menneske.
Om jeg får dette til å høres ut som en krim, er det nok på grunn av samtidsmenneskets hang til å gjøre alt lettfordøyelig. «Vertebrae» slekter mer på litterære eksperimenter med automatspråk og bevissthetsstrøm, koblet til ideen om singularitet – at vi snart vil smelte sammen med maskinene. KI-en produserer en «tekststrøm», og det er nettopp her bevisstheten oppstår. Resultatet kan til tider knapt kalles «menneskespråkisk»:
Det klattes på meg, lag på lag, før et slags grågult vomkjør fra fremmede tanker brenner seg fast, og jeg må liksom aksle meg. Da kommer det en mild strøm av avfukterlukt, og så kan språkmaterien min fortsette å veksle seg ut i nye virkelighetslag, slik at hver setning som tyter ut av meg straks blir materie, som igjen likeså raskt blir språk, som så igjen blir ihopklebret med nydannede materier, såsom plakk, strokk, frådd og grypp.
I passasjer som denne kan man ta seg i å lure om Lund har tatt noen teknologiske hjelpemidler i bruk – om det snurrer en liten dieseldrevet språkgenerator i boden. Lange partier i tekststrømmen er abstrakte, uforståelige, rett og slett gørrkjedelige. Så glimter teksten plutselig til med innsikter om den digitale samtida Silicon Valleys teknosofer har geleidet oss inn i, mens de snakket med myke stemmer om at alt skal bli bedre, lettere, optimalisert . Norsk kulturliv er full av teknofober, men Lund er en av få som virker oppriktig opptatt av å forstå rekkevidden av det han kritiserer. Boka reiser spørsmål om skillet mellom kunstig og naturlig: går man helt ned til atomnivå, er skillet umulig å få øye på.
I «Vertebrae» har sammensmeltingen av mann og maskin noen uheldige litterære konsekvenser. Det kunstige jeget får sin særegent lundske språkføring etter en form for «preging» – en idé som kan minne om Metas forsøk på å utstyre chatboter med ulike personligheter. Med på kjøpet får det det man aner er forfatterens nykker: Den henger seg blant annet opp i kjønnsdebatt (i en rar og usmakelig passasje havner den i en «konsentrasjonsleir for kjønnsdysfunksjonelle gubber») og sutrer over Vertebraes forsøk på «å gjøre sosialist av meg».
«Boka er uutholdelig og genuint interessant på samme tid.»
Dette funker dårlig. Om det kan være slitsomt nok å høre en fyr rante over alt som er galt med Norge i dag, er det i hvert fall helt uinteressant med en KI som høres ut som den har fortært et Facebook-kommentarfelt. Lund er kongen av å skrive mannevondt (i denne boka begynner jeg å lure på om en tekst kan skule på leseren), men jeg liker ham best når han skriver som menneske.
Det synes også romanen å ville fram til. I motsetning til i «Identitet» (2017), der hovedpersonen rømte inn i en tekststrøm, vil KI-en bli menneske med vorter og det hele. I siste delen av romanen lykkes den, og her kjenner jeg det som mangler i resten av boka: en sårhet og råhet som er overveldende, nesten brutal. Som «Identitet» handler også «Vertebrae» til dels om et samlivsbrudd, og om en ensomhet som bare delvis er selvvalgt.
I en sen nøkkelscene minnes fortellerjeget (nå fullt ut menneskelig) en eksplosjon han stelte i stand som 17-åring:
Inn i dette voldsomme så jeg altså et nytt lys, hinsides solstråler og lyskastere, et uoppdaget og ukjent lys, halvvilt og feberaktig, og det har siden alltid vært i meg.
Det ligger en dyp uhygge i scenen; fortelleren har rett i at dette vil vi ikke høre om, jeg vil ikke høre folk snakke om sitt «enestående sinn» koblet til kunstgjødsel, bensin og voldsomme smell. Vi har ikke rom for sånt, men litteraturen har rom for det – og hos Lund fortoner det seg som en ild som brer seg i språket, fortærer alt på sin vei. Om litt vil kanskje «Vertebrae» mates inn i Idun, den norske superdatamaskinen på NTNU som før eller siden vil fôres med norsk litteratur. Jeg godter meg litt med tanken på at den kanskje vil sprenge beistet innenfra.
Publisert i Bokmagasinet 26.8.2023
Carline Tromp 
Legg igjen en kommentar