DE GJØR OSS INGENTING

En gang da jeg gikk på ungdomsskolen i Nederland fikk vi i oppgave å snakke med noen i slekta om hva de husket fra krigen. Heldigvis var jeg på gruppe med ei hvis bestefar hadde vært motstandsmann. Vi gomlet kjeks og noterte ivrig mens han fortalte om nervepirrende møter og gjemte aviser.

Selv hadde jeg ingen i familien som ville snakke om krigen, noe som en kort, forvirret stund fikk meg til å mistenke at de hadde stått på feil side. For slik var det kollektive, nederlandske minnet om andre verdenskrig: at alle hadde vært gode unntatt de slemme. Vi visste hvor fæle nazistene var, og kunne ikke se for oss at noen kunne ha sett bort, vært opptatt med annet. Men sånn må det ha vært for de fleste. De gjorde ikke noe spesielt. De festet blikket stramt på et punkt framfor seg og konsentrerte seg om å leve, overleve, i krigstid.

En av de viktigste nederlandske romanene om krigen ble skrevet av Marga Minco (1920-2023). Minco overlevde jødeforfølgelsen som den eneste i sin familie. I debuten «Bitre urter» forteller hun om det i et usedvanlig nedstrippet og udramatisk språk. Jeg veit ikke hva som har fått forlaget Spartacus til å gi ut boka fra 1957 nå, men det føles som et kritisk øyeblikk, når kriger raser, samtidig som forståelsen av Holocaust er under press. Boka er milevis unna brautende helteepos eller den typen sentimentalt krigsdrama som omslaget hinter til. Den handler om taushet, passivitet, om å feste blikket et sted for å ikke se hva som skjer.

Det som skjedde: I mai 1940 bodde det rundt 140.000 jøder i Nederland. Ved krigens slutt hadde vel 102.000 av dem blitt deportert og drept. Andelen som overlevde var langt mindre enn i andre land i Vest-Europa, selv om Nederlands jødiske befolkning var stor, synlig og godt etablert. Det var folk som familien Minco, som hadde bodd i landet i mange generasjoner.

Var det derfor de trodde de var trygge – at «det er noe annet her», som faren til den unge jeg-fortelleren sier tidlig i boka, når de ser tyske soldater gå rundt i gatene?

«Der kan du se», sa far da vi nesten var hjemme igjen, «de gjør oss ingenting.» Og mens vi gikk forbi naboens grind, mumlet han nok en gang: «De gjør oss ingenting».

«Bitre urter» består av et tjuetalls korte kapitler, som strekker seg fra invasjonen til rett etter frigjøringen. Vi møter en vanlig familie: far, mor, de to eldre søsknene Bettie og Dave, som har flyttet hjemmefra, og fortelleren, som bor hjemme for å friskne til fra tuberkulose, og venter på at livet skal begynne.

Familien lever, fester blikket sitt et sted, mens et trykkende ubehag ligger i lufta. Det er vage henvisninger til det som skjer i Nazi-Tyskland. En jødisk bekjent som anbefaler å få tatt et familieportrett: «Det er aldri godt å si hva som vil hende, og da har man i det minste et bilde av hverandre.» Flere episoder med hverdagslig antisemittisme.

Flere av kapitlene er formfullendte noveller, som det absurde kammerspillet ‘Stjernene’. Vi som leser skjønner at det må ha vært mai 1942, da nederlandske jøder ble pålagt å bære en gul stjerne på yttertøyet. Samme år begynte massedeportasjonene.

«Så mange du har tatt med», sa mor, som delte ut noen av stjernene til hver av oss. «Kunne du få så mange?»
«Ja visst», sa far, «så mange jeg bare ville.»
«Det er jo praktisk», sa hun. «Nå kan vi ha noen i reserve til sommertøyet.»

Den ukuelige optimismen og naiviteten familien legger for dagen, er ikke til å bære. Vi veit jo hva som vil skje, når foreldrene blir tatt med til gettoen i Amsterdam, når de diskuterer og avviser muligheten for å gå i dekning. «Og dersom det ikke er nødvendig, sitter man der hos noen vilt fremmede og er bare til bry», som faren sier.

Jeg-fortelleren registrerer, uten å kommentere eller felle noen dommer. Men i henne bygger det seg opp en motstand. Når soldatene ringer på døra, omsider, får hun ett sekunds mulighet og griper den. Hun flykter, først sammen med broren og søstera, så kommer de bort fra hverandre og det er bare henne igjen. Siste delen av boka er en reise langs ulike oppholdssteder som huser jøder for penger, en redningshistorie uten heroisk glans.

Da «Bitre urter» kom ut i 1957, brøt den gjennom en taushet som hadde lagt seg over den nederlandske offentligheten. Nasjonen hadde nok med gjenoppbygging, uten å adressere det enorme krateret etterlatt av 102.000 jøder som aldri kom tilbake. Minco har seinere fortalt at hun hadde et enormt raseri i seg over hvordan man greide å leve med det, plastre over, normalisere. Hun beit det i seg, skar teksten ned til beinet, til en bitte liten roman som verken hun eller forlaget trodde ville bli lest.

Men «Bitre urter» ble en salgssuksess, boka ble oversatt og lest av generasjoner skoleelever, og banet vei for flere jødiske overlevere og deres barn som har skrevet, rast og ropt i litteraturen og mediene, en form for offentlig bearbeiding av holocaust som jeg har tenkt noen ganger at Norge har manglet. Boka minner om det som ikke må glemmes – samtidig som det er vanskelig å lese den uten å tenke på hva vi lukker øynene for i dag. Nyhetsbildet mørkner, folk sammenlignes med dyr, vi stirrer rett fram, åpner artikler om «Norges mest fristende boligannonser», handler middag, ingenting av dette vil vi huske seinere.