Jeg sender aldri brev lenger, men som jeg lengter etter å få dem. Hjertet gjorde derfor et lite hopp da jeg i høst fant en myk, turkis pakke, med håndskrevet adresse, i postkassa. I pakka lå det et postkort som takket meg for å være «a goddamn patron of the arts!», noen klistremerker og boka «Scammer».
Det begynte i de dagene vi fulgte smittetallene i sanntid og utviklet besettelser for surdeig. En dag datt jeg ned i et kaninhull på Twitter og ble oppslukt av en feide mellom to amerikanske forfatterspirer. Et essay fra 2019 i nettmagasinet The Cut fikk en ny viral omdreining under pandemien. «I was Caroline Calloway» het teksten, men den var ikke skrevet av denne Calloway, men av hennes tidligere venninne og ghostwriter Natalie Beach.
Calloway er mest kjent for ting hun ikke har gjort. Hun fikk en gullkantet bokkontrakt for en bok hun aldri skrev. Hun solgte billetter til et eksklusivt skrivekurs som ble en fiasko. Hun lovet, lokket og løy – som en av nettets mange selgere av luftslott, en scammer. Og, ifølge Beach, en som brukte andres arbeid til å bli rik og berømt.
Calloways karriere begynte på Instagram i 2012. Hun bygget en fanbase med innlegg om et eventyrlig liv på reise i Europa og som student i Cambridge. I virkeligheten var det Beach som skrev store deler av bildetekstene på en hybel i Brooklyn. Hun fikk en andel av pengene Calloway tjente og var med på reiser betalt med «pappas kredittkort», men avstanden mellom dem økte. Da Calloway ikke klarte å få bokmanuset sitt i havn, ba hun igjen Beach om hjelp, og hun trådde til. Prosjektet havarerte likevel.
I et emosjonelt svar til Beach sitt essay medga Calloway at de to hadde skrevet sammen, men mente viktige ting ble utelatt. Hun skrev om sin kamp mot depresjon og om farens selvmord, som skjedde få dager før Beach’ angrep gikk viralt.
Svindel og bedrag, død og pine, samt et snev av lesbisk sjalusidrama: Leser, det var det såpete plottet som sugde meg inn. Men grunnen til at jeg bestilte Caroline Calloways selvutgitte debutbok «Scammer» (i salg fra 2021, utgitt i 2023) til den outrerte prisen av 99 dollar, var også en annen. Både den og Natalie Beach’ debut, essaysamlingen «Adult Drama» (Harper Collins, 2023), sier mye om å vokse opp, og være forfatter, i en digital oppmerksomhetsøkonomi som har vokst dypt inn i sinnet.
«Året var 2013, og det føltes som om internett var skrivingas framtid, i hvert fall for jenter», skriver Beach. Hun og Calloway møtes på skriveskole i New York; to jenter tidlig i tjueåra som var fast bestemt på å bli memoirists: den underarten av forfatterdyret som bruker sitt eget liv som grunnstoff. Og de så muligheter i de nye sosiale mediene.
Selvbiografi i sanntid
Calloway fortalte venner at hun plutselig hadde blitt populær på Instagram fordi et innlegg ble plukket til plattformens forside. I realiteten kjøpte hun likes og følgere, noe som i «Scammer» presenteres som pionerarbeid.
Beach, på sin side, var opptatt av mediets litterære potensial. «Instagram er selvbiografi i sanntid. Det er selvbiografi uten å måtte huske. Det bryter ned avstanden mellom forfatter og leser og kritiker, som gjør det til ekte feministisk historiefortelling, argumenterte jeg overfor Caroline, mens jeg prøvde å overbevise henne om at en hvit jente som lærte å tro på seg selv kunne vært noe dypt radikalt (praktisk, siden jeg også var en hvit jente som lærte å tro på seg selv)», skriver hun, med en viss ironisk distanse.
I dag, når både Pepsi Max, wellness-industrien og Gaza-krigen durer på plattformen, er det lett å glemme at Instagram en gang føltes intim og personlig. Det var også et sted for kunstnerisk utforskning i skjæringspunktet mellom duse filtre og ufiltrert, rå utlevering til en utvidet vennekrets.
Det var på den tida Lena Dunham lagde tv-serien «Girls» (2012–2017), der hun selv spilte en bortskjemt, nevrotisk forfatterspire overbevist om at hun kan bli the voice of a generation med essay om spiseforstyrrelser, kropp og sex. I amerikanske nettmagasiner brøt unge kvinnelige skribenter fram med private, ofte pinlige eller traumatiske historier.
«Scammer» er dedisert til Lena Dunham. Det er en rotete og merkelig bok, full av fikse setninger og sprettballaktige fakter, prosa for de kronisk ukonsentrerte. ADHD-medisinen Adderall spiller da også en viktig rolle. Calloway møter pillene på universitetet, der de brukes som puggedop. Samtidig forteller hun om å ha slitt med angst og depresjon siden barndommen.
Merkevaren Calloway
Det er noe mørkt, vilt og (selv)destruktivt i prosaen til Calloway. Hun lover full utlevering, for så å le rått av leseren for å gå fem på. Og hun spiller på vår samtids fascinasjon for svindlere, ikke minst de unge og kvinnelige, som tek-gründer Elizabeth Holmes og sosietetskvinnen Anna Sorokin.
I et intervju med Vanity Fair fra 2023 avslører Calloway økonomisk teft og kynisme, til journalistens tydelige forbløffelse. «It-girls are startups, and startups need money», sier hun, konfrontert med at hun brukte 40.000 dollar på å feste i stedet for å betale husleia. Det kan minne om influenser-gründer Sophie Elise Isachsen, som i boka «Forbilde» (2016) skrev nokså ærlig om veien til berømmelse: «Fy faen så flaks, at folk tror jeg er en idiot».
Mens fortellingene etter hvert spriker, er Beach og Calloway samstemte om hvordan de bygget opp «merkevaren» Caroline Calloway: en søt jente som bare snublet over ball på renessanseslott og kjekke svenske adelssønner. Den ekte Calloway begynte å studere kunsthistorie «fordi det bare virket som et fag karakteren Caroline Calloway ville ta en grad i». Hun spør: «Hvis du bygger et liv rundt en identitet som springer fra din egen fantasi, kan det noen gang bli uekte? En svindel?».
Nådeløst
Beach’ essaysamling, «Adult Drama» er en mer voksen utgivelse enn «Scammer». Her og der minner hun om en bleik Joan Didion, den samtidskritiske memoarsjangerens dronning. Men Didions sting og vilje til å snu på samtidas dogmer, mangler her. Beach’ beskrivelser av skjønnhetspress, kapitalisme og rasisme føles riktige, men også litt selvsagte. Bare i tekstene om Calloway brenner det.
Forfatteren må være nådeløs, skriver Beach i et essay om at svigermoren dør av kreft. Hun skildrer seg selv på sykehuset sittende med laptopen, der hun skriver situasjonen rett inn i en pitch til et forlag. Jeg tror Beach mener nådeløsheten ligger i å skrive utleverende om sine nærmeste. Men det å selge teksten er også en del av nådeløsheten.
En ung forfatter vil alltid være på jakt etter å få tekstene sine ut i verden. Navn og kontakter er en del av det. Skrøner og selvmytologisering likeså. Men reglene er endret. «Dagens yngre forfatterskap er som oftest ubevisst formet av det moderne bokmarkedet», skrev Victor Malm nylig i en kommentar i Bokmagasinet. Beach og Calloways forfatterskap er bevisst skapt i og for et online-marked.
«Kan livet du skaper for deg selv bli uekte?»
Her er det ikke innhold, men merkevaren som regjerer. Brand recognition er vår tids refreng, som gir oss filmer om Nike-sko og Apple-produkter, kjendis-presidenter og kjendis-forfattere. Caroline Calloway lagde Instagram-kontoen sin fordi en litterær agent fortalte henne at ingen ville satse på memoarene til en jente ingen hadde hørt om. Natalie Beach, kan man mistenke, publiserte essayet om sin mer berømte eks-venninne for å få sin egen bokavtale.
Den nådeløse kunstneren er ikke et nytt ideal, men når jeg leser Beach’ essay, der hun tråkker varsomt rundt betente politiske spørsmål, slår det meg: Når forfattere blir livredde for å støte ukjente personer og grupper, er det kanskje uunngåelig at nådeløsheten til slutt bare kan rette seg innover, mot seg selv, venner og nærmeste slekt?
Kanselleringens potensial
«Også jeg er en upålitelig forteller», skriver Beach, i bokas siste essay, der hun har noen akutte tanker om hva den konstante merkevarebyggingen gjør med oss. Det mest smertefulle er at hun oppdager i seg selv en mistenksomhet overfor folk som endrer seg: Er det personlig vekst, eller rebranding?
Etter at Calloways bokavtale falt igjennom, forsøkte hun å komme tilbake i rampelyset med desperate – eller kalkulerte? – framstøt. Hun annonserte og avlyste «eksklusive» skriveworkshops, kledde av seg på OnlyFans, lovet nye bøker som aldri kom. «Hvis du ikke har laget en skandale ennå, fortsett med å ikke ha noen. Hvis du har laget én skandale, få så mange du kan!», råder hun leserne. Hun kaller det «Trump- og Kardashian-prinsippet».
The Cut-essayet satte fyr på Calloways navn – endelig var hun berømt, om enn herostratisk. På det store nettforumet Reddit ble det laget et eget underforum for å hate på Calloway, som folk gjør med en glød og iver man kan få gåsehud av. Kansellering biter ikke på folk som er kjent for å være kjent – eller gjør det?
I en kort periode fløt Calloway inn i et reaksjonært hipstermiljø i Manhattan, «Dimes Square»-scenen, som består av podkastere, online-poeter og kunstnerspirer som flørter med halvfascistiske tekno-milliardærer og krenkelse i alle former. Det virker som et langt steg fra Calloways ungpike-image, og flere i miljøet latterliggjorde henne for å ikke forstå noe som helst.
Men det Calloway har forstått, er kanselleringens effekt og potensial. I «Scammer» skriver hun at det er som en sterk havstrøm; for å overleve må man ikke stritte imot, men la seg bli ført med. En av Dimes Square-forfatterne, Honor Levy (f. 1999), går lenger i novellen ‘Cancel me’, publisert i nettmagasinet NY Tyrant. En jeg-person forteller om sin dragning mot to unge menn som er utestengt fra det gode selskap: «Jack and Roger are canceled. Jack and Roger make me so horny. Sometimes they make me laugh, but mostly they make me cry. I like laughing, but I love crying.»
Det er dragningen mot å bli forbudt, å bli steinet i alles påsyn som et slags rensende ritual som åpner veien mot noe ekte og sant. Så langt er det vanskelig å se at «anti-woke» som kunstnerisk grunnsyn er mer spennende enn motsatsen; det er mye tom ondskapsposering, som ikke er så innmari rebelsk i et USA som styrer mot en ny Trump-periode. Men lengselen etter å nå inn til seg selv, i en samtid som gjør det nær umulig, er pirrende nok.
Kan livet du skaper for deg selv noen gang bli uekte? Feiden mellom Caroline Calloway og Natalie Beach kulminerte i en absurd drakamp om Calloways life rights, filmrettighetene til fortellingen om ditt liv. Det skal ha vært Lena Dunham som kjøpte dem, til slutt.
«Thank you for scamming small!», står det på konvolutten som ramlet ned i postkassa i Oslo. Ved å kjøpe boka bidrar jeg til å holde liv i start-up-en Calloway, en énkvinnesbedrift som selger fake autentisitet og autentisk falskhet, og jeg bidrar til kulturen der vi alle må spille oss selv. Men det er da så lite, vi er så små i dette store spillet som spiller oss.
Carline Tromp 
Legg igjen en kommentar