UKULTURPOLITIKK

Julenissen kom ikke for alle i 2023. For mine nederlandske venner som jobber i kulturfeltet kom i stedet en som ligner ulven i eventyret om de tre grisungene, han som pustet og prustet og blåste vekk vegger og tak. Etter at Geert Wilders’ Frihetsparti (PVV) vant valget med et dundrende brak i november, frykter mange kulturarbeidere for både jobbene og institusjonene sine.

Siden PVV ble opprettet i 2006, har de nemlig gått til valg på å kutte tilskudd til kunst og kultur til null. Du leste rett: null. I likhet med bistand, klima og integrering (!) er kultur av partileder Geert Wilders stemplet som en «venstresidehobby»: noe kun en liten, folkefiendtlig elite holder seg med, og som «folket» verken bryr seg om eller bør betale for. I all viraken rundt Wilders har ikke kultursynet hans fått mye oppmerksomhet, bortsett fra i kulturfeltet selv – noe som bare styrker bildet av en selvopptatt klikk.

PVV sitter nå i regjeringssamtaler med et knippe høyrepartier. Det er usannsynlig at de vil få gjennomslag for de mest brutale planene, som å kutte all kulturstøtte og legge ned allmennkringkastingen over natta. Men mye kan skje når høyrepopulister som Wilders, som mener kulturfeltet driver med «venstrevridd hat og propaganda», finner sammen med høyreliberalister som drømmer om skattekutt og liten stat.

I Sverige har den borgerlige regjeringen, med Sverigedemokraterna som støtteparti, blant annet gått inn for kutt i public service, altså allmennkringkastingen. Til neste år skal støtta til kulturskolene i landet halveres. Det går inn i en rekke kutt og innstramminger, både lokalt og nasjonalt.

SD har et mer aktivt, eller aktivistisk, kultursyn enn Wilders: De vil så visst gi folket kultur, så lenge den er svensk og ikke «normkritisk» eller woke. De går ikke av veier til å gi politiske instrukser til feltet, og har blant annet foreslått å kutte Världskulturmuseet i Göteborg og ulike kulturtilbud som retter seg mot ungdom med innvandrerbakgrunn.

Lokalt har biblioteker fått beskjed om å slutte å kjøpe inn barnebøker på andre språk enn svensk. I Kalmar gransker SD budsjettene til barnehager og biblioteker for å se til at det ikke brukes penger på «upassende» materiale. Ytre høyres retorikk har spredt seg: I Norrköping kaller en byråd fra Moderaterna konsertgjengere for en «bortskjemt elite», og har lagt ned kultur- og fritidskontoret i byen. Veien fra kulturkrig til kulturkutt er kort.

Like før jul annonserte den svenske regjeringen og SD at de har nedsatt en kommisjon for å lage en nasjonal kulturkanon. Det kunne vært gode nyheter – endelig noe som skal bygges. Men i kulturfeltet er mange skeptiske. Ifølge SDs talsperson er kanonen et tiltak i møte med «de demografiske endringene i Sverige». Mange frykter at den vil bli brukt som et politisk redskap, heller enn et redskap for «bildning, gemenskap og inkludering», som regjeringen skriver.

Ifølge kulturredaktøren i Dagens ETC, Martin Aagård, handler ikke kanonprosjektet om dannelse eller om å løfte kulturen. På pressekonferansen kunne ikke kulturminister Parisa Liljestrand (M) svare på hva prosjektet konkret skal føre til. Aagård påpeker at et lignende prosjekt i Danmark tidlig på 2000-tallet førte til en liste med verk på en nettside. Ingen penger fulgte med kanonen; ingen bøker ble trykket opp og delt ut til skoleelever, og nettsida ble lagt ned i 2012 for å spare penger.

Den nye svenske kanonen blir sjøsatt samtidig som det foregår det Aagård kaller en «masslakt av den kulturelle infrastrukturen», der «folkbildning», kulturskoler og institusjoner kuttes til beinet. Ideen om at kultur er en dyr hobby for venstresida bidrar til oppslutning for slike kutt. Det triste er at de som rammes ikke er den «bortskjemte kultureliten», som alltids greier å kjøpe sine billetter selv. Det er alle de andre som mister tilgang til annen kultur enn den som spres billig på Netflix og Tiktok.

Publisert i Bokmagasinet, 6. januar.