MAIGRET OG MYSTERIET MAMAN

Foreldrene våre er gåter som vi ikke interesserer oss for å løse når vi kan. I romanen «I begynnelsen var mødrene» skriver Kjersti Ericsson om alt hun ikke veit om mora si, fordi hun var opptatt med eget liv og ikke hadde plass: «Særlig ikke til den nysgjerrigheten som kunne kalt henne fram for meg, som et menneske i sin egen rett, med noe viktig som hun strevde med å virkeliggjøre her på jorda, nettopp fordi hun var akkurat det mennesket hun var.» Et av de uløste mysteriene knyttet til min egen mor, var vel to hyllemeter med små pocketbøker som sto pent på geledd i bokhylla i stua. Alle hadde navnet Maigret i tittelen og en liten svart bjørn på ryggen, som fikk dem til å ligne barnebøker. Men det var falsk markedsføring. Tidlig i tenårene en gang prøvde jeg å lese en av dem – og besvimte nærmest av kjedsomhet i møte med horder av støvete, treige franskmenn i frakk og hatt.

Jeg trodde aldri at jeg var en forhekset prinsesse. Men et mer eventyrlig liv måtte være mulig, et annet sted enn i en leilighet i et helt vanlig nabolag i Nederland. Jeg kunne stirre lenge på globusen og hviske stedsnavn inni meg: Kathmandu, Ouagadougou, Ildlandet. Radene med Maigret-bøker hørte til leiligheten, hverdagen og det minst mystiske mennesket jeg visste om, min mor.

Etter at hun døde for snart fire år siden, skyflet jeg bøkene inn i en eske som havnet på et loft. Det tok tid før jeg fant motet til å åpne en av dem. Det var et spørsmål om plass. For hva skal man med titalls kjedelige bøker, om de aldri så mye møblerte barndommen? Men noe hadde skjedd, om ikke med Maigret, så i alle fall med meg. Jeg slukte den – eller ble slukt. Siden har jeg tatt med meg en håndfull bøker hver gang jeg er på det loftet, forsynt meg av dem i små porsjoner.

Nei, det kan aldri ha vært Maigret som endret seg. Er det noe som kjennetegner politimannen fra Paris, er det at han stiger frem fra sidene som en solid, trygg og fast karakter, om enn ikke uten nysgjerrighet og tvil. I bok etter bok beskriver Georges Simenon Maigrets verden: Leiligheten i Boulevard Richard Lenoir, hvor han løsner jakka på siste trappeavsats, på vei opp til kona som sitter klar med lunsjen. Politistasjonen på Quai des Orfèvres, der avhørene kan ta mange timer og det ringes ned til første etasje etter baguetter og øl. Pipe, hatt og frakk.

Det finnes 75 bøker om Maigret. Simenon selv beskrev dem som «halvlitterære» – noe mellom kiosklitteratur og romans durs, «tunge romaner», som han også skrev over hundre av (!). Bøkene er bygget rundt et fast mønster: Et mord meldes, Maigret tilkalles og jakta begynner. Likevel mangler det ikke variasjon. Drapene kan finne sted i smug og i luksushoteller, blant lommetyver eller i høyborgerlige stuer, og noen ganger utenfor Paris. Alltid fører jakta innom utallige serveringssteder der det drikkes hvit landvin (bare før lunsj!), øl og cognac.

Maigret-bøkene har vært godt kjent i Norge også. I en stor artikkel i Norsk Oversetterleksikon skriver Helle Waahlberg at de norske oversettelsene faktisk var de aller første, på 1930-tallet. Det var stortingsrepresentanten for Høyre, C.J. Hambro, som sikret seg rettighetene og selv oversatte minst åtte av bøkene som han kalte sin «last» – en guilty pleasure. En oversetter av fransk hverdagskrim møtte utfordringer, ikke minst knyttet til matkulturen. Kunsten var å forene det gjenkjennelige og eksotiske: «Ved å beholde ‘aperitif’, ‘yoghurt’ og ‘café-crème’ gir Hambro leserne, om ikke et virkelig besøk på La Coupole, så i det minste et pust fra Paris», skriver Waahlberg om en scene i et berømt brasseri.

I de fleste av Maigret-bøkene har mora mi skrevet navnet sitt og et årstall, som avslører en samleperiode som begynner seint på 1970-tallet. Den siste jeg har er datert 1987, tre år etter at jeg ble født. Hun kjøpte flere av dem hvert år, og de må ha kommet fra bruktsjapper. Langt de fleste er gitt ut på 1960-tallet, i Svarte bjørn-serien til det nederlandske forlaget Bruna, med mottoet «pocketbooks for alle».

At hun leste mye, veit jeg. Hjemme ruvet bokhylla, nesten en hel vegg som inneholdt alt fra romaner til kokebøker og praktbøker om kunst og arkitektur. De siste ti-femten årene av livet begynte hun igjen å lese mye krim, denne gangen skandinavisk, det hang nok sammen med at dattera hadde havnet i Oslo. Jo Nesbøs maltrakterte kvinnelik brakte oss nærmere.

Men 1970-tallet? Jeg veit hun bodde aleine og at hun reiste en del, med venninner, på øyhopping i Hellas, til Alpene og til Paris. Det må ha vært en periode da verden åpna seg for henne på en ny måte. Hun ble født i 1945 som nummer to av fire barn, etter det som kalles hungervinteren. De snakket aldri om den tida. Da hippietida brøt ut i Amsterdam, gikk mora mi i lære for å bli sykepleier, hadde ikke tid til slikt. Men noe bohemsk, noe egenrådig, bodde i henne.

Kanskje var Maigret med på ferie, eller kanskje sparte hun bøkene til regntunge vinterkvelder, når Nederland er på sitt gråeste. Simenon er en mester på å male en stemning med enkle, vante penselstrøk, som gatekunstnerne på Montmartre. I løpet av de første sidene får vi som regel en beskrivelse av været: det er vått og surt, uvanlig mildt for januar, eller steikende hete i august, når folk reiser ut av byen og svetten perler på pannene til de som er igjen. I det hele tatt er Simenon opptatt av det sanselige; av mat og drikke, lukter, lyder, gester og kroppsspråk.

«Maigret ­tilkalles og jakta ­begynner.»

Ikke minst gjelder det den massive hovedpersonen selv. Maigret som snur den breie ryggen til og stirrer bistert inn i peisen; Maigret som reiser seg opp i et avhør og tårner over en skjelvende mistenkt. Navnet spiller på maigre – mager. En liten vits som passer bokas allvitende fortellerstemme, som ertelystent kommenterer mytene rundt den berømte commissaire (på norsk er han politifullmektig, en tørr stillingsbeskrivelse som mangler auraen). Det er et lag som hever bøkene over kitsch, trekker leseren inn i leken.

Det Simenon, og Maigret, er interessert i, er det vanlige mennesket som gjør seg til forbryter. Her er det få spektakulære lystmord og grusomme detaljer, desto mer grubling, venting og trasking gjennom et Paris som består av myriader av små verdener som griper inn i hverandre.

Når man kommer ut av rue des Francs-Bourgeouis på hjørnet av plassen og går oppover rue de Turenne mot Place de la République, kommer man på venstre hånd først til en kafé med gul fasade og derefter til en melkebutikk. Ved siden av melkebutikken er det et verksted med stort butikkvindu. Dette huset har lavere førsteetasje enn husene ved siden av, og bokstavene på det støvete skiltet er temmelig avskallet: «Kunstbokbinderi».(«Maigret og den flamske bokbinderen», overs. Tryggve Norum, 1953)

Hvordan den beskjedne flamske bokbinderen Steuvels kan ha rotet seg opp i en internasjonal krimbande, blir spørsmålet. Svaret ligger, karakteristisk nok, i en kombinasjon av dyp fattigdom, skam, frykt og grådighet. Og, karakteristisk nok, kan man ane et snev av sympati med småkårsforbryteren hos Maigret. Politifullmektigen er en slags klassereisende, men som aldri føler seg komfortabel i salongene. Han har en dårlig skjult forakt for jåleri og overklassefakter. Ofte ligger nøkkelen til løsningen i en lokal bar, der han drikker øl med skippere og slusefolk, eller på gata blant prostituerte og småtyver. Maigret ser ikke ned på noen, lytter nøye, og snakker med alle som likemenn.

Det er et mangefasettert samfunn Simenon beskriver. Hint til brutale drap begått av polske bander peker til datidas fremmedfrykt, mens jødiske diamantslipere og syngende italienske storfamilier bor i leilighetsbygg der slitne kvinnelige vaktmestere regjerer. Maigret-romanene kom ut fra 1931 til 1975, og spenner over en slags kulturrevolusjon. Seksuelt frigjorte bohemer dukker opp, og stadig flere yrkeskvinner. (Politistasjonen forblir riktignok en ugjennomtrengelig mannsbastion).

Maigret, med sitt stødige ekteskap, står i skarp kontrast til mennene og kvinnene av lav moral, med sine sjalusidrap og dystre hemmeligheter. Samtidig er han ikke noen forstokket konservativ. Han er nysgjerrig på det nye, selv om det ikke er hans verden. Og mens han elsker sin lydige og dydige Fru Maigret, hender det at han sukker for seg selv: «Hun kom vel aldri til å endre seg …»

Da mora mi fikk et barn aleine på 1980-tallet var ikke det lenger en kilde til skam og sosial utfrysning. Men å endre normer tar tid, og i voksen alder har jeg skjønt at ikke alle likte ideen om en fulltidsarbeidende aleinemor. Motstand, og å være aleine om ting, kan herde en person, få en til å bygge murer rundt følelser og tanker. Det er mye vi aldri snakket om, men seint over et glass rødvin, eller mens vi gikk gatelangs i fremmede byer, hendte det at jeg fikk et glimt av innsikt. Så var det borte igjen.

Det som hadde virket sterkest på ham da han som tyveåring kom til Paris, var den uavbrutte gjæringsprosessen som foregikk i storbyen, dette at hundre tusener av mennesker stadig var i bevegelse for å oppnå noe.(«Maigret og mannen på benken», overs. Johan Falkenberg, 1970).

Det er en livsfølelse i Maigret-bøkene som jeg kjenner igjen, en fascinasjon for det ukjente og en trang til både å zoome inn på noe, og å la seg oppløse i anonymiteten. En romantisk lengsel etter en større verden, som jeg føler av og til blir borte i vår tids sortering av folk i somewheres og anywheres, rotløs elite eller hjemmekjær folkelighet. Kanskje er selve følelsen avleggs, når man hvor som helst kan få tak i en croissant og en apéritif, og se hele verden i Google Street View. Men nysgjerrigheten, den finnes kanskje fortsatt?

Vi var mor og datter i en leilighet, selvfølgelig ble det krangling. Men den ene gangen jeg kan huske at mora mi ble sint på meg, var da jeg hadde kommet hjem fra noen måneders togloffing i Italia etter videregående. Resten av året skulle jeg jobbe, og mamma foreslo å søke på matbutikken i gata. Jeg kjente på en dyp ulyst og sa noe om at jeg ikke ville bli som dem som jobbet der. Da fikk jeg en skjennepreken. Om at damene på matbutikken var feiende flotte og gjorde en viktig jobb. Om at hun faktisk godt kunne tenke seg å jobbe der selv. Om at man aldri, aldri, skulle tro at man er bedre enn andre.

Det var neppe en slik nøkkelscene som jeg forestiller meg det nå: øyeblikket da jeg fikk valget mellom å være uspiselig eller klassebevisst, og tok rett valg. Jeg var en 18 år gammel vordende litteraturstudent og ble nok ganske uspiselig likevel, det ville for eksempel gå mange år før jeg kunne si høyt at jeg setter pris på en god krim. Men jeg tror også det kunne ha vært verre.

Nøyaktig hvem mora mi var, vil jeg vel aldri få vite. Men hun var ei som leste Maigret, drømte seg bort i en annen verden. Og nå er jeg det også.