I det siste har KI-språket blitt mer påtrengende. Det egler seg innpå, på nettsider, i sosiale medier og e-poster, lange remser av skoleflink tekst som fyller meg med en vag gru. Men da jeg leste Jørn Øyrehagen Sundes nye bok, klarte jeg endelig å sette fingeren på hva som er verst med det. Det er ikke det at KI-en spiser åndsverk og erstatter folk som meg, ikke engang at den juger så det renner av den. Det er at tekstene skrevet av ChatGPT og co. helt mangler en gnist, en nødvendighet. Den lurer jo ikke på noe, og har ingenting på hjertet.
Når Sundes bok får meg til å se dette, er det fordi den er det motsatte: En bok drevet av en mektig fortellertrang og skrivelyst, samt en dyp nysgjerrighet på mennesker og alt de finner på. Som professor i rettshistorie har Sunde forsket på tingbøker. «Forsvarstale for eit vondt menneske» er bygget på bifangst fra flere prosjekter, blant annet en kommende jubileumsbok om Baroniet Rosendal, godset i Hardanger som ble dannet på 1600-tallet og huset adelsfamilien Rosenkrantz. Underveis har Sunde kommet over mye som rett og slett er for godt til å la ligge – boka formelig sitrer av glede.
Boka kretser rundt en rettssak i Hardanger i 1768–70. Det onde mennesket fra tittelen er Kari Knutsdatter, som ble henrettet i 1771 for å ha drept fire av sine fem barn og medvirket til drap på elskerens kone. Også denne Ole Larsen ble dømt til døden, men det er først og fremst Kari som interesserer Sunde. Hun vokste opp i dyp fattigdom, måtte antakelig ut i tjeneste fra svært ung alder og giftet seg aldri. I retten framstår hun likevel som oppreist, uredd og god til å snakke for seg.
Historien om Kari er sentral, men Sunde tar mange avstikkere for å forklare samfunnet hun levde i, fra klyngetun og bygdesenter til statsapparatet til enevoldskongen i København. Han skriver om dommer for hor og trolldom, nabotvister og slapstick-aktige tyverisaker; vi møter urtemenn, landstrykere og halvstuderte oppkomlinger. Vi «skal ikkje gå i fella og tru at livet fekk fargar samstundes med fargefoto for 150 år sidan», skriver Sunde.
Særlig første del av boka er nærmest som en roman. Vi tas med til Utne en vindblåst dag i desember 1768, når skandalerettssaken starter:
Då sorenskrivaren kom, rusla folk mot tingstova. Nokre gjekk med tunge skritt fordi det dagen før vart ein lang kveld i gjestgjevarstova, der ein serverte både øl og brennevin. Andre gjekk med raske skritt, vel vitande om at tingstova var liten og det gjaldt å vera tidleg ute for å få ein god plass. Det var både menn og kvinner som strente mot tingstova denne desembermorgonen.
Ord som «rusla» og «strente» løfter prosaen utover det grå og hverdagslige; spekulasjoner om folks motiver og humør gjør dem levende. Et par ganger reagerer jeg når Sunde går vel langt i å tillegge folk tanker – men bokas fyldige kildeliste og selvbevisste fortellerperspektiv, der han ofte påpeker hva vi vet og hva vi må gjette, gjør at den framstår solid.
En annen ting jeg liker er at Sunde ikke er redd for å innta en moralsk posisjon, samtidig som han er nysgjerrig på dem som tenkte annerledes. Perspektivet er nåtidig og feministisk: Han sammenligner slengenavn som «Karmanns-Kari» med slutshaming, og feller en hard dom over 1700-tallets behandling av fattige jenter. Men han utforsker også verdensbildet bak, der mennesket var iboende syndig, mens Gud og Djevelen kjempet om sjelene hver dag. Skam og strenge straffer skulle skremme folk til lydighet og slik redde dem fra fortapelse.
Det blir mye å holde styr på når Sunde utover i boka også vil vise fram mentalitetsendringer på 16- og 1700-tallet: Fra ortodoksi via statspietismen til opplysning, og fra et samfunn styrt av Gud til en stat der borgerne har rettigheter og plikter. Sunde hopper elegant mellom saker og epoker, men for oss som ikke er lommekjent er det fare for å gå seg litt vill.
Noe jeg setter spesielt pris på ved Sundes prosjekt, også i «Kongen, lova og landet» (2023), er hvordan han synliggjør syke og funksjonsvarierte mennesker som levde før vår tid. I tingbøkene finner Sunde folk som ligger fastspent på senger og blinde oldinger som skyfles mellom naboer. Det er mye brutalt, men også mye omsorg og forsøk på å hjelpe.
Boka er vakkert designet av Øystein Vidnes og rikt illustrert med arkivmateriale og malerier av Hardanger-maleren Catharine Hermine Kølle (1788–1859), som forankrer historien i et landskap. At et slikt praktverk ikke er korrekturlest ordentlig, er dumt: Det er en del småfeil, og i et avsnitt er navnene på offer og drapskvinne byttet om, som jo er uheldig.
Dette er likevel en ruvende bok, skrevet av en født forteller – og en forsvarstale for en kvinne som nok ikke var født forbryter. Sunde gjør et grep en forsvarsadvokat verdig ved å nesten ikke nevne spedbarna Kari drepte, noe som er vanskelig å komme forbi, før mot slutten. Da har vi allerede fått et større bilde, som ikke unnskylder forbrytelsen, men gjør det mulig å forstå. Intet menneskelig er meg fremmed, skrev den romerske komedieforfatteren Terents. Boka om Kari Knutsdatter er et dypt humant prosjekt – og en hyllest til historieskriving og fortellekunst.
Publisert i Bokmagasinet 11. oktober 2025
Carline Tromp 
Legg igjen en kommentar