Fortell flere myter, ba dattera mi. Vi var på ferie i Hellas, og noen bruddstykker om kong Minos og minotauren hadde skapt et lite monster med voldsom appetitt. Fortell, tryglet hun, fortell! Heldigvis lå det et eksemplar av Stephen Frys «Mythos» i leiligheten vi leide, som jeg kunne tygge i småbiter og fôre den sultne ungen med. Året etter oppdaget hun kristendommen og ble en misjonærs drøm: Kan du ikke fortelle flere historier om Jesus?
At vi mennesker bærer på en lengsel etter å samles rundt leirbålet og fortelle, er en floskel elsket av både gurutyper og reklamebransjen. Det er også sant. Myter, sagn og legender rører ved noe dypt i oss, og selv om vi ikke (lenger) bruker dem til å forklare verden med, klarer vi ikke la dem ligge. Fra dikt og teater til Disney-filmer, dataspill og fantasy – de gamle fortellingene er eldst.
I «Verdens største fortellinger» har Haddy Njie samlet tolv eventyr, myter og sagn fra ulike verdensdeler og epoker og gjenfortalt dem for barn. Boka spenner fra Gilgamesj-eposet, som antas å ha blitt til rundt 2100 fvt. i det som nå er Irak, via greske og norrøne myter, vestafrikanske, slaviske og japanske folkeeventyr, og jammen er det ikke en liten historie om Jesus også, eller rettere sagt om hans mor, Maria, som blir gravid og føder Guds barn.
Njie er en dreven forteller. Hun har tidligere gitt ut barnebøkene «Snart sover du» (2016), sammen med søsteren, illustratør og forfatter Lisa Aisato, og «Dans!» (2021), med Christoffer Grav. Som vokalist, skuespiller og programleder har hun mye erfaring med muntlig formidling, som klinger gjennom: Språket ligger godt i munnen. Njie har øre for gjentakelsene og rytmen i eventyr og tar seg tid til å bygge opp en stemning.
Fortellingene er krydret med humør og detaljer som menneskeliggjør: Den uovervinnelige kongen Gilgamesj heller rosiner ned i gapet, gudinnen Parvati finner på å skape et menneske når hun kjeder seg under sitt skincare ritual, ridderen Bradamante er både en tøff kriger og en kjærlig hestejente. Maria er en tenåring som tynges av bygdedyrets blikk når hun blir gravid før hun og Josef er gift.
«Njie er en dreven forteller.»
Ikke minst i historiene om mødre og barn evner Njie å legge en varme i språket som overstiger tid og kulturell avstand. Andre, som hopi-folkets fortelling om hjelpeåndene katsinaene, og det japanske sagnet om månejenta, blir noe mer distanserte. Sett under ett er dette livfulle gjenfortellinger, som overgår mye av det som gis ut i det overmettede prinsesse- og heltemarkedet.
Boka er fargerik og innbydende, om enn litt glatt og generisk rent visuelt. I møte med et materiale som spenner over hele kloden, virker illustratør Michelle Tolo å ha slitt med å finne sitt uttrykk. Noen av tegningene er storslåtte og stemningsfulle, men de storøyde menneske- og dyrefigurene mangler særpreg og bite. Pluss for verdenskart og tidslinje, og små bildeelementer som liver opp.
Jeg skulle gjerne hørt fra Njie om hvorfor hun valgte akkurat disse fortellingene og hva de betyr for henne. En faktaboks på slutten av hver tekst gir kontekst, men utvalget virker litt tilfeldig. På tittelbladet står det: «Helter, monstre og riddere. Mektige guder, magiske prinsesser og forheksede dyr», og de er her, alle sammen, men som presentasjon er det litt tamt – her er både folkesagn, opphavsmyter og hellige tekster som er i aktiv bruk.
Boka har raskt blitt en favoritt her hjemme, og jeg har måttet lese passasjer om igjen, som når Gilgamesj går inn i dødsriket for å finne sin venn Enkidu: «Jeg elsket min venn. Men nå er han borte. Alt gjorde vi sammen. Syv dager, syv netter gråt jeg over ham. Jeg vil ikke bli til jord!».
Å, det river i hjertet, hos både skolestarter og voksen. Fire tusen år med gjenfortelling – tenk det, Haddy.
Publisert i Bokmagasinet, 25. november 2025
Carline Tromp 
Legg igjen en kommentar