It’s the end of the world as we know it,skråla vi på dansegulvet, tett i tett med kropper i mørke og blinklys, and I feel fine! Det tidlige 2000-tall skal ha vært optimismens tidsalder, men ingen hadde fortalt det til oss som var tenåringer, og R.E.M.s dystre klassiker fra 1987 gikk rett hjem. I tillegg til dommedagsfrykt har menneskeheten alltid holdt seg med en viss dommedagsfryd, en lengsel etter at himmelen kommer dundrende ned, sola eksploderer og soppskyen viser seg på horisonten, brenn ned hele skiten, apokalypse nå!
Alice, jeg-personen i Ragnhild Eskelands tredje roman «Noe vidunderlig vil skje» er klar. Boka åpner idet jordas befolkning har fått beskjed om at verden vil gå under i morgen. Den korte fristen (hva som har skjedd, forklares aldri), gjør at verden tar det med fatning. Det er ikke som scenarioene Alice har sett for seg – overfylte motorveier, kamp om ressursene, rykende ruiner. «Vi ble lovet en katastrofe. I stedet var vår katastrofe en tam og vennlig affære.»
For Alice er det uansetten lettelse. Hun har vært livredd siden hun ble mor, lammet av frykt for klimakrise, krig og elendighet. I Oslo-leiligheten der hun bor med Bjørn og de to små sønnene Ole og Håkon, teller hun minutter i dusjen, resirkulerer heftig og bestyrer et omfattende beredskapslager. Med klodens framtid ute av veien senker roen seg. Verdens siste dag skal bli en perfekt hverdag.
Det er et fiffig utgangspunkt som kunne gitt vinger til en roman. Dessverre skjer det motsatte. Romanen er klaustrofobisk lukket rundt den lille familien. Vi får lange sekvenser fra frokostbord og badetur, pludrete samtaler som er gjenkjennelige, men i liten grad løftes opp til et litterært nivå. Alices tanker vandrer til oppussing og bilstøy, seint i romanen brukes det flerfoldige sider på tilberedelsen av en høne.
Kontrasten mellom det trivielle og det enorme i jordas slutt er åpenbart med vilje. Å sette norsk normalitet og A4-liv opp mot store kriser er kanskje en slags trend; i Helga Flatlands nye roman «Så gjør vi så» ironiserer en allvitende forteller over et knippe hverdagsmennesker i Skien. Men Eskeland mangler satirisk brodd, og oftere får jeg følelsen av å sitte fast i en depressiv enetale der andre perspektiver ikke får slippe inn.
«Klimakatastrofen som antydes, kan nesten virke som en digresjon.»
Alice beskriver og analyserer egne følelser konstant. Det fører til selvmedlidende, klisjéfylte passasjer: «Kvinnen uten egenskaper som prøvde å spille en rolle uten å få tilstrekkelig med instrukser. Livet hadde ingen sufflør.» «Alt vi ser er tegn på det tapte». Verdens undergang blir som avslutningen på en periode med ventesorg, men er det Alice eller verden som må dø? Klimakatastrofen som antydes, kan nesten virke som en digresjon.
Ragnhild Eskeland debuterte i 2018 med «Føling», en heftig, selvbiografisk roman om et liv med diabetes type 1. Den boka hadde et særegent mørke i seg, noe (selv)destruktivt som til tider skimtes også her. Alice kjenner på en smerte over at barna hennes ikke skal få vokse opp, men gleder seg også over å få «beholde» dem for alltid. Det er referanser til monstrøse mødre og dyr som spiser sitt avkom, samt en fryktelig hendelse fra barndommen.
Alt dette hoppes likevel fort over, til fordel for den fikse ideen om «verdens siste dag». Problemet er at jeg ikke kjøper premisset. Spekulativ fiksjon kan selvsagt bryte alle regler – det er det som gjør sjangeren så potensielt frigjørende – men det forutsetter suspension of disbelief, altså at leseren er villig til å sette rådende logikk til side. Gjort riktig, kan man bli med på det meste: portaler, romvesener, eller at jorda skal rives for å gjøre plass til en intergalaktisk motorvei, som i Douglas Adams’ «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy».
Hos Eskeland virker det som om selv ikke karakterene tror helt på det. Når søstera Laura ringer, spør Alice om det «har skjedd noe» – dette under et døgn etter at verdens brå slutt er annonsert. At ingen reagerer med annet enn mild melankoli, står ikke til troende. På et tidspunkt lurer jeg faktisk på om apokalypsen kun finnes i Alices hode – men den gang ei.
Verre er det at forfatteren trykker på den litterære atomknappen uten at det utløser noe sprang ut i det ukjente – tvert imot, vi stenges inne i et selvbevisst univers som føles så altfor kjent. Verken klimaangst eller dødsangst er noe å kimse av. Likevel: Om verden går under i morgen og dette er den siste boka jeg fikk lest, blir jeg rett og slett ganske sur.
Publisert i Bokmagasinet, 25. november 2025
Carline Tromp 
Legg igjen en kommentar