MED TVISYN

Høsten 2011 bodde jeg et semester i Reykjavík. Det var i de dagene byen ble styrt av komikeren Jón Gnarr, som hadde kommet til makta etter finanskrise, bankkollaps og den påfølgende «grytelokkrevolusjonen», der man fikk regjeringen til å gå av. Helvítis fokking fokk! Eimen av opprøret hang fortsatt i lufta, en blanding av raseri, ironi og mørke vitser.

«101 Reykjavík», Hallgrímur Helgasons kultroman fra 1996, var obligatorisk lesning. Romanen, som ble filmatisert i 2000, satte fart på Islands rykte som hipster-hotspot. Boka om den kyniske slackeren Hlynur som lever et liv av tv-titting, festing og runking, fanget den rastløse utilfredsheten til en generasjon som vokste opp i et Island med historisk høy velstand, men uten retning og mål.

Det føles langt herfra til «Seksti kilo solskinn», den første av tre store romaner fra Helgason som tar for seg Islands utvikling fra utfattig utkant til moderne nasjon. Kagge forlag har varslet at de skal utgi hele trilogien. Både første og andre bok har fått Islands litteraturpris, og kritikere har sammenlignet Helgason med nasjonalskalden Halldór Laxness.

At dette skal bli et storslått epos – unnskyld, en saga – er klart fra første setning: «I begynnelsen var boksiden blank, et tomt hvitt papir. Det var ikke så mye som en barflekk i sikte, hverken punktum eller komma.»

Inn i dette nærmest bibelske intet – en fjord der et snøskred har dekket til alt – trasker husmannen Eilífur Guðmundsson med tre kilo mel. Han har vært borte i ti dager og har gått med på å skylde den absurde summen av 99 ørreter til den strenge kjøpmannen Kopp. Men strevet var forgjeves: Torvgården er slukt av snøen, med familien inni. De eneste overlevende er en ku og toåringen Gestur, som patter på kuas jur. Året er 1889 – 999 år etter at den første bosetteren slo rot på Island.

Her smøres det tjukt på! Helgason blander grim sosialrealisme malt med dickensk pensel, med ironiske kommentarer, skrøner og tongue-in-cheek-referanser til islandsk historie og fortellerkunst. Oversetter Maren Barlien Guntvedt har gjort en god jobb: Setningene flyter og danser av gårde og river leseren med.

Vi befinner oss i Segulfjörður helt nord i landet. Folk lever av haifangst og strikking og bor i det som kalles fjøsbadstuer: de oppvarmede rommene i torvhusene der Islands fattige stuet seg sammen med dyra sine. Det er sirkulære og bokstavelig talt utsiktsløse liv, halvveis under jorda: «[…] det var det gamle Islands konfirmasjon: Når unger ble voksne, måtte de begynne å bøye seg».

Dette ulevelige stedet kryr selvsagt av fargerike typer: stupfulle prester, dikteriske lasaroner og værbitte profeter; frostbitte lemmer, råtnende lik og skyhøy dødelighet. Og Gestur, framtidas foreldreløse budbringer. Etter at Eilífur dør i et forlis, blir guttungen tatt inn av kjøpmann Kopp og lever ti feite år hos ham – før han i en oliversk tvist blir sendt tilbake til fattigdommen i Segulfjörður. Tenåringen rømmer til havs og får en smak av friheten, men blir også utsatt for grove overgrep og drar slukøret tilbake. Island lar seg ikke rømme fra.

Så ankommer den nye tida, i form av et skip med geskjeftige sjømenn fra Norge. På et blunk forvandler gjestene – eller er de kolonister? – Segulfjörður til et nav i sildehandelen. Framtida lukter fiskeslo, kroner begynner å rulle. «Der islendingene så en god saga, begynte nordmenn å lete etter en sag», slår fortelleren fast.

Denne allvitende fortelleren er en pussig skrue. Som før i møte med islandsk humor, føler jeg at det er hele sildestim av referanser som svømmer under buken og over hodet på meg. Men det er klart at dette ikke er en klassisk «nasjonalroman». Ironikeren Helgason er til stede, og viser seg for eksempel i bruken av anakronistiske, upassende bilder: Fjordpoeten Lásis fattigslige torvgård lignet «en kulisse fra et billig kostymedrama», en bok med skitne vers er «på størrelse med en smarttelefon».

Det er frekt og komisk, men mer enn det: Helgason nekter leseren å la seg synke ned i romanens (is)bad for å velte seg i nødtørftighet og triste skjebner. I stedet bryter han stadig den fjerde veggen for å minne om at vi befinner oss i en saga. Effekten er oppkvikkende. Det får leseren til å tenke over hvordan (nasjonal) historie fortelles, av hvem og med hvilket mål.

Dette er imidlertid ikke en kynisk roman. Den er snarere tvisynt: et kritisk blikk på og en genuin hyllest av Island og folket som har klamret seg fast der. Et «evig halvhjertet» og bondsk folk ifølge fortelleren, de har ikke engang giddet å finne opp hjulet. Men også et folk av poeter og umulighetskunstnere, et værhardt folk som vet at katastrofer og mirakler kan inntreffe når som helst, og som mer enn noe verdsetter en god historie.

Helgason kan fortelle slike historier. En liten innvending mot «Seksti kilo solskinn» er at det er mange omveier og digresjoner, og at Gestur forblir litt konturløs i alt mylderet. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med ham i fortsettelsen.

Publisert i Bokmagasinet 10. januar 2026