Det er 7. januar 2026 og jeg ser en video av en kvinne som blir skutt og drept gjennom et åpent bilvindu. Den som skyter er en ICE-agent, altså en ansatt i USAs føderale innvandringspoliti, som i 2025 har fått budsjettene sine blåst opp til eventyrlig størrelse og blitt satt ut i ulike byer Trump-regjeringen er i konflikt med. Så også her, i Minneapolis. Det er fortsatt noe uklarhet om detaljene, men mye tyder på at Renee Nicole Good, en 37 år gammel mor uten rulleblad, var til stede for å observere et ICE-raid i nabolaget.
Omskrivningen av historien begynner umiddelbart. Department of Homeland Security, som er ansvarlig for ICE, beskriver kvinnen som en voldelig demonstrant i ferd med å begå «an act of domestic terrorism»: å kjøre ned ICE-agenten. Sikkerhetsministeren Kirsti Noem leser en forklaring der hun hevder at ICE prøvde å få løs bilen sin fra snøen da kvinnen truet dem, som åpenbart ikke stemmer med videoene. Donald Trump legger ut et innlegg på Truth Social der han detaljert beskriver å ha sett ICE-agenten bli kjørt ned – «at mannen lever er utrolig».
«Who ya gonna believe, me or your own eyes?» sa komikeren Groucho Marx i en sketsj fra 1933. Å lyve åpenbart, skamløst, mens alle kan se det, har fortsatt noe absurd ved seg. For Trump-administrasjonen har det blitt metoden som brukes til alt fra geopolitikk til undertrykking av opposisjonen.
At (amerikanske) politikere skaper sine egne sannheter er ikke nytt, tenk bare på ordet masseødeleggelsesvåpen. Men mens George W. Bush prøvde – og klarte – å overbevise en kritisk masse om at informasjonen han ga var sann, er det noe annet som skjer nå. Trump-regjeringen skriver om virkeligheten mens vi ser på, på outrert, trollete vis. Målet er ikke at alle skal tro på dem. Målet er «shitposting»: å blende, forvirre og mørbanke de som hører på, for å stoppe all kritisk tenkning. Budskapet er at regimet eier sannheten.
Allerede i 1942 skrev George Orwell at han fryktet at troen på objektiv sannhet var i ferd med å forsvinne. I essayet «Visions of a totalitarian future» pekte han til fascistenes løgner om den spanske borgerkrigen, og om nazistenes eksplisitte avvisning av sannhet. «Det impliserte målet med denne tankegangen er en marerittaktig verden der Lederen, eller en slags lederklikk, kontrollerer ikke bare framtida, men også fortida», skriver han.
At det er nettopp dette Trump-gjengen nå prøver på, er åpenbart. Fjerningen av ord og fakta (som «klimaendring») fra føderale nettsteder begynte i første periode, men tok av i den andre, med lister over ord som brukes for å slette og skrive om. Fra transpersoner og soldater med urfolksbakgrunn til flyet «Enola Gay» er plagsomme elementer fjernet fra offisielle informasjonskanaler. Historieundervisningen skal bli «patriotisk».
«Budskapet er at regimet eier sannheten»
Det kanskje grelleste eksempelet så langt kom på onsdag. På femårsdagen til den voldelige stormingen av Kongressen 6. januar 2021, lanserte Det hvite hus en ny nettside, og en ny historie. På whitehouse.gov/j6/ kan man lese at det ikke var Trump og hans støttespillere som sto bak angrepet. Det var Demokratene, med Nancy Pelosi i spissen, som gjennom en «mesterlig» kampanje har klart å «snu om på realiteten» – USA har blitt «gaslightet».
Dette har Trump sagt i alle kanaler i fem år. Det er likevel noe annet som skjer når staten sier, svart på hvitt, at folk ikke skal tro sine egne øyne. Enorme mengder bevis har blitt gravd fram og vurdert av 6. januar-komiteen, av politiet, etterretningsmyndighetene og domstolene som har dømt nesten 1600 mennesker for deres rolle i opptøyene. Alle disse «patriotene» er dømt urettmessig, slo Trump fast på sin første dag i embetet i 2025, og benådet dem.
Er det noen som tror på dette? Vi er jo ikke på 1930-tallet. USA har ikke statsmedia eller sensur, folk flest har en form for utdanning og tilgang til svært mye informasjon. Men de som har studert totalitær propaganda, vet at man kan manipulere sannheten på ulike måter.
I boka «Nothing is real and everything is possible» (2014) skriver Peter Pomerantsev om hvordan mediene i Putins Russland spiller en instrumentell rolle i å overvelde folk med mengder av støyende og motstridende informasjon. Den egentlige beskjeden er denne: Ikke tro på dine egne øyne. Ikke tenk selv. Sannhet finnes ikke, utover det vi (regimet) sier er sant.
Vi har vært der en stund nå, og utmattelsen begynner å bli synlig. Etter drapet i Minneapolis oppsto raskt to konkurrerende fortellinger. Den ene, som spres av USAs ledelse, Fox News og hærskarer av kommentarfeltkrigere, er at Good var en venstreradikal terrorist som truet og hindret en agent. Den andre er at hun er et uskyldig offer for en fasciststat. Siden begge deler ikke kan være sant samtidig, gir mange opp å ville vite: det snakkes om «motstridende forklaringer», «ulike synspunkter», «polarisering».
Dagens fascister både misbruker og angriper den kritiske dømmekraften. Misbruker, når den utnytter den iboende impulsen de fleste av oss har til å mene at hver sak har flere sider, og til å likestille partene: begge sider må ha litt skyld i konflikten. I et overveldende mediebilde, der KI-generert innhold ytterligere svekker troa på at det man ser er sant, kan en radikaliserende bevegelse komme unna med uhyrlige ting. Drepe egne borgere og kalle dem terrorister. True til seg land. Lyve så det renner, mens alle kan se det.
Samtidig er det et åpent angrep. Maga og Trump ser rett på følgerne og spør hvem de skal tro på: sine egne øyne, eller Lederen? For hardcore trumpister er nok valget for lengst tatt. Vi andre må holde fast ved det vi vet og det vi ser. Det eneste forsvaret, skrev Orwell i 1942, er to ting. Det første er at «sannheten fortsetter å eksistere, så å si bak ryggen din». Det andre er at det finnes områder der fascismen ikke får fotfeste.
Publisert opprinnelig i Klassekampen 10. januar 2026
Carline Tromp 
Legg igjen en kommentar