HJERTER I BRANN

For hjertet er livet enkelt: Det banker i takt med det vi føler. I tenårene lærer de fleste av oss at noen mennesker får hjertet vårt til å banke fortere. Og at vi ikke selv velger hvem det er.

For Ánte er det Erik. Kompisen som har vært del av samme gjeng lenge, som han har jobbet og spilt Fifa sammen med. Erik er sammen med Julia, og det er ikke engang det største problemet. Ánte og Erik er reindriftssamer, som vokser opp i den svenske delen av Sápmi ved byen Jokkmokk. De er del av et karslig miljø der vitser om «homser» florerer, og der det snakkes foraktfullt om menn som dro sørover fordi de ikke «passet inn».

Går det an å være reindriftssame og homo samtidig? Det er det sentrale spørsmålet i «Himmelbrann», den gnistrende debut­romanen til Moa Backe Åstot. Romanen er også innom den svenske statens behandling av samene, inkludert glimt inn i rasebiologisk tenkning. Heavy tematikk, men ingenting føles tungt eller forsert her.

«Himmelbrann» er nemlig først og fremst en rykende god roman om forelskelse og seksualitet: om store følelser som pulserer i kroppen, stotrende kommunikasjon og de mange misforståelsene som hører med. Ánte dras mellom fornektelse og keitete dates med Hanna, og å håpe på det umulige. For Erik virker jo faktisk litt interessert …?

De som følger bokmiljøer på sosiale medier, vet at det finnes yrende subkulturer for såkalt young adult romance, der hovedpersoner famler seg fram mot hverandre gjennom drama og forviklinger. Ikke minst skeive romanser er i vinden; ishockey-bokserien «Heated Rivalry» av Rachel Reid slukes for tida av både unge og modne lesere og har også blitt til Netflix-serie.

Åstot skriver seg tydelig opp mot sjangeren. Fra starten av er det klart at det må bli Ánte og Erik, eller «Ánterik», som Ántes kusine Ida sier. Hun er den eneste som aner hva som foregår, men det tar lang tid før hun får slippe inn. Ánte skildres som et stille vann, som ikke har så mange ord for det som foregår inni ham. «Han ristet på hodet. Kroppen kokte, huden føltes kald utenpå. Han frøs. Svettet. Visste ikke hva som var forskjellen.»

Det kroppsnære språket gjør at vi kommer tett på Ánte og føler gjennom ham – også hans sterke bånd til naturen og reindriften. Noe av det som gjør «Himmelbrann» så god, er at romanen er tydelig rotfestet i et landskap og et miljø som beskrives med stor fortrolighet. Ántes hverdag er snø og bitende kulde, skuterkjøring og merking av rein. Åstot er selv reindriftssame fra Jokkmokk, og skriver uten å bli overforklarende; samiske ord og uttrykk flyter lett inn i språket.

Ántes store frykt er at han vil bli tvunget til å velge. Mens forelskelsen setter ham i brann, oppdager historiske overgrep som har satt preg på familien. Det tenner en ny ild i ham, en samisk stolthet – men det gjør også alt enda mer komplisert, for hva om din undertrykte kultur selv undertrykker sånne som deg?

Slike komplekse spørsmål virvles opp i «Himmelbrann», og Åstots store fortjeneste er at hun ikke prøver å gi svar på alt. I stedet lar hun Ánte føle seg fram til hva som er riktig: når han ligger side om side med Erik og kikker på stjernene, når en hånd rører ved en skulder, i plutselige blaff av lykke og en klump i halsen som løsner.

Ántes voksende følelse av egenverd er noe av det fineste jeg har lest i ungdomslitteratur på lenge. Det kommer ikke til å være enkelt. Det finnes motstand og smerte, men også mye glede og støtte. Og så kjærligheten, da – så unik og altoppslukende, så universell. Som bestemor, áhkku, sier når Ánte (som alle tenåringer) tror han er den eneste som er ulykkelig forelsket: «Kjærligheten er sånn, Ánndaris. Kjærligheten har alltid vært sånn».