donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Samora høst 2012: bokanmeldelse

kadribegovic

For Samora skrev jeg en anmeldelse av boka «Jeg var et barn, det var krig» av Edin Kadribegovic.

Ingen feiging

Anmeldelse av Edin Kadribegovic: «Jeg var et barn, det var krig».

Pax Forlag, 2012. 198 sider.

Hva skjer når du må rømme fra din barndoms by, på flukt fra en krig du ikke forstår? Hvilke spor setter krig i et barn, i familier, i et land? Bosniske Edin Kadribegovic skriver om sin flukt til fjerne Norge, der han måtte etterlate alt det kjente og tilpasse seg en ny virkelighet.

Krigen ingen forstod

I 1992 var jeg åtte år, og jeg husker godt TV-bildene fra krigen i det tidligere Jugoslavia som dominerte de nederlandske nyhetssendingene på den tiden. På skolen hadde vi lest bøker om barn som levde under andre verdenskrigen, og nyhetene om en ny krig i Europa skremte og forvirret meg. Men når jeg spurte de voksne, fikk jeg som regel til svar: «Kjære deg, der nede på Balkan er alt så komplisert, det er umulig å forklare».

I samme år flyktet ti år gamle Edin Kadribegovic fra hjembyen i Bosnia. I flere år var familien delt opp, adressene flytende, fremtiden uviss. De kom seg til Norge der de, omsider, begynte på nytt. Tjue år etterpå har Kadribegovic, som har studiert medievitenskap ved Universitetet i Oslo, skrevet bok om den perioden.

Noe av det som er mest slående i boka er hvor lite også forfatteren – og store deler av den voksne befolkningen – skjønte av det som foregikk i Bosnia. Etnisitet og religiøs tilhørighet var ikke et tema før Slobodan Milosevic og lignende krigshisserne grep makta. I hvert fall ikke på skolen:

«Selma kom bort til oss og sa at alle serbere skulle reise fra byen. Jeg spurte hvem serberne var. Hun hadde oversikten. ‘Jelena, Dragan – Maria vet jeg ikke, hun kan være kroat’ […] ‘Hva er vi?’ spurte jeg. Selma så rart på meg. ‘Muslimer, vel.»

Spørsmålene uten svar

Boka består av to tråder som flettes rundt hverandre. Hovedhistorien handler om hvordan den lille bosniske familien opplever krigen og ringvirkningene av den. Kadribegovic er en god forteller, språket hans er klart og enkelt og av og til noe naivt, noe som gir et realistisk bilde av tankene til en tiåring hvis verden plutselig snus opp-ned. Familien og støttespillere er skildret med stor kjærlighet, mens krigsprofitører og skeptiske nordmenn blir avkledd.

Mellom kapitlene forsøker den voksne Edin å forklare hva som egentlig skjedde, på bakgrunn av informasjon han ikke fikk tilgang til før mye senere. Noe av det som gjorde krigen i det tidligere Jugoslavia så uoversiktlig og blodig var at de forskjellige etniske gruppene ble feilinformert og blendet av propaganda. Kadribegovic tegner et nådeløst bilde av mediene – både i krigsområdet og i resten av Europa – som aktør i en krig som kunne ha endt mye tidligere.

Både i hovedfortellingen og i bakgrunnskapitlene er det barnets forvirring, redsel, raseri og spørsmål som høres i bunn. Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne venner og naboer plutselig vende seg mot hverandre? Det er mulig å grave opp de historiske fakta, men det er ikke mulig å forstå. Spørsmålene må stilles, høyt og tydelig, men svarene uteblir.

Flyktningens skam

«Jeg var et barn, det var krig» er en bok om krigen i Bosnia, men også først og fremst en selvbiografisk fortelling. I innledningen spør forfatteren seg hvilke spor krig etterlater i folk. Han svarer på spørsmålet ved å tegne en portrett av et barn som blir stoppet opp midt i barndommen. Fra en dag til en annen forsvinner det trygge hjemmet og blir byttet ut med stadig nye senger og adresser. Fra å være en vanlig, rampete gutt blir Edin en rotløs og frustrert ungdom som hele tida må definere og forklare sin eksistens på nytt.

Som barn flest klarer Edin å lære og tilpasse seg nye situasjoner raskere enn de voksne, samtidig som Norge forblir annereldes og forvirrende. I tillegg til det fremmede og skremmende ligger hele tida skyldfølelsen og ulmer. Var det feigt å reise? Har han forrådt kompisene som ble igjen? Selv om han ikke selv tok avgjørelsen om å dra, selv om han bare var et barn, kjenner han flyktningens skam og skyld på kroppen.

Kadribegovic spør om det i det hele tatt lar seg gjøre å skrive om ting som er for vonde til å snakke om. «Er det mulig å dele disse erfaringene? Er det mulig å forstå hverandres situasjon bedre?» Jeg tror at svaret er ja. Det er mange mennesker i Norge som har opplevd krig på kroppen, men enda flere som har vært så heldige å vokse opp i et land som har blitt forskånet for voldelige konflikter. Selv om det aldri er mulig å forstå helt hvordan den andre har det, kan en bok som denne åpne øynene og sette i gang tankene. Hva ville vi har gjort, hvis vi var i en slik situasjon? Og er det egentlig noen forskjell mellom et barn i Bosnia, og et barn i Norge?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 11. februar 2013 av i Tekst med stikkord , , , , .
%d bloggere like this: