Ulver i sinnet (Bøygen 2/13)

Om ondskap i A. S. Byatts Ragnarok og norrøn mytologisk diktning

«Vindtid, vargtid / før verden går under / ingen skåner / en annens liv» – Vóluspá (overs. Ludvig Holm-Olsen)

«Ulver springer sterkt gjennom sinnets skoger. Menneskene hørte hylene i mørket, en innstendig musikk, en lystig vekselsang; de byksende, tassende, uregjerlige beistene er både ute av syne og inne i hodet.» – A. S. Byatt, Ragnarok – Gudenes død, 2012.

Verden var enklere før. Det fantes monstre og spøkelser, ville dyr, onde stemødre, hekser og diktatorer. Men de fleste menneskene var gode. De beste av de gode var heltene, som kunne jage bort eller i ytterste konsekvens stikke et sverd i hjertet på monsteret. Det lureste var å holde seg i nærheten av en helt. Og hvis ikke det var mulig, gjaldt det å løpe fort og ikke se seg tilbake.

Det var aldri noen som spurte monsteret hva det egentlig ville. Eller hvor det kom fra. Det er vanskelig å stille slike spørsmål når man løper så fort man kan.

Nylig kom jeg over en liten bok som overrasket, nettopp fordi forfatteren stilte spørsmål om, og til, monstrene. Bokas tittel er Ragnarok, navnet på verdens undergang i norrøn mytologi. Forfatteren, britiske A. S. Byatt, har brukt de gamle norrøne fortellingene som et utgangspunkt for en uvanlig roman.

Verdens undergang

I Ragnarok møter vi et barn som aldri får et navn eller et ansikt. Hun vokser opp i det rurale England under andre verdenskrig, mens tyske bombefly lar missilene regne over London. Barnet er så tynt at hun nesten er gjennomsiktig, men hun er smart og følsom, og har en skarp fornemmelse av at verden rundt henne domineres av angst og grusomheter. På skolen lærer hun om Bibelen og om en Gud som er kjærlig og ser alt. Hun får det ikke til å stemme, og finner trøst og bekreftelse i en gammel bok som forteller om norrøne myter og guder. Fortellingene hun finner her er annerledes: De handler om ustadige naturkrefter, sultne ulver, og guder som krangler seg imellom, som er dødelige og kan ta feil.

Det er disse feilene som, uunngåelig, leder til at verden går under.

«Det tynne barnet, som tenkte på plaging i skolegården og på flyangrep, likte å streife innom tanken på at gudene var onde, at ting var onde. At fortellingen alltid hadde vært der, og at aktørene alltid hadde visst det.»

Barnet liker ideen om at det onde gjennomsyrer verden, at det er en iboende egenskap ved alle ting, til og med guder. Det onde kommer ikke utenfra, som et angrep, en djevel eller et monster som kommer for å ødelegge verden. Ideen om verdens undergang er lett å gripe for et barn som vokser opp i krigstid. Men hun tror ikke på propagandaplakatene som fremstiller tyskerne som mørke, djevelske krefter. Hun tror at slutten kommer fordi ondskapen finnes i oss alle – og fordi alle forstår at dette er en uholdbar situasjon.

Men la oss gå noen steg tilbake.

En fragmentert verden

Det finnes ingen norrøn bibel, ingen fullstendig historie. Det vi vet om mytologien kommer fra fragmenter og manuskripter som er kopier av kopier av kopier, som en endeløs hviskelek. Vi vet ikke hvem som begynte å hviske om guder og jotner, norner og valkyrier, når det var, og hvordan den opprinnelige fortellingen hørtes ut. Det vi sitter igjen med er fragmentariske og noen ganger motstridende opplysninger. De norrøne gudene er flakkende skikkelser som har noen bestemte egenskaper, men som aldri blir helt klare.

Odin er en krigergud, men også en som har et bein i flere verdener, som driver med magi og søker farlig kunnskap. Tor er sterk, mektig, en beskytter av orden, men har også et oppfarende temperament. Loke er omskiftelig, spøkefull og upålitelig. Disse og flere guder bor i Åsgård, verdens sentrum. Utenfor bor jotnene, kaoskrefter som gudene stadig havner i klammeri med. Verden er ellers full av vesener som ikke hører til på den ene eller andre siden, men som regjerer over sine egne områder. Det norrøne universet er laget av stein, tre, vann, ild og jord, det er fullt av mørke kroker og fuktige hull hvor ting vokser frem. Det er et organisk og komplekst univers hvor alt henger sammen med alt, og hvor alle har en rolle å spille.

Allerede i middelalderen følte kristne islendinger og nordmenn et behov for å forstå mytene som forfedrene deres trodde på. Snorre Sturlasons mytologiske storverk kjent som Den yngre Edda (sannsynligvis skrevet rundt 1220) er et forsøk på å ordne det uoversiktlige materialet til en sammenhengende fortelling. Snorres hovedkilde var Den eldre Edda, en samling dikt som forteller om verdens skapelse og undergang, om guder og jotner. Snorre arbeidet antikvarisk: han ville sette mytene i system og gjøre dem tilgjengelige for skalder, slik at de kunne bruke materialet i sine dikt.

Også senere har forfattere og kunstnere latt seg fascinere av de norrøne mytene. De har vært en inspirasjon for Richard Wagners storverk Der Ring des Nibelungen, og har senere ligget til grunn for alt fra historiske romaner til fantasy, filmer og tegneserier. Det er gudene og deres strabaser som er mest kjent: historiene om Tors hammer, Odins turer til underverdenen, og gudenes kamp mot jotnene.

Hos Byatt får ikke disse historiene så mye plass. Det tynne barnet, som leser om mytene, er mest interessert i andre elementer av mytene. Det er fortellingene om farlige, ødeleggende og onde krefter: ulven som sluker sola, ormer som spyr gift, en svikefull gud i forkledning. Det er disse vesenene som rører ved noe i barnet, som får henne til å tenke over hvorfor ondskapen tar overhånd i noen.

Monsteret

Én av fortellingene handler om Jormundgand, eller Midgardsormen, en orm som er så stor at den har lagt seg rundt hele verden. I Edda-diktet Hymeskvadet beskrives ormen som «guders fiende / bandet som ringer seg / rundt om jorda». Men guders fiende er selv i slekt med gudene: ormen er én av tre merkelige unger Loke, «trickster»-guden, har fått med en jotunkvinne. De andre to er Hel og Fenrisulven. Alle tre spiller en viktig rolle i verdens undergang.

Ormen er ikke bare et monster eller en blind naturkraft; Byatt beskriver den som et sultent, nysgjerrig vesen som gradvis vokser seg stort og rasende. Hennes gjendiktning av myten skiller seg ut fordi den fremviser monsterets perspektiv. Vi ser en vidunderlig undervannsverden gjennom ormens lengselsfulle øyne. Vesenet – en «hun» i Byatts bok – vet at hun er utenfor, og aldri kan bli en del av det hun ser:

Og hele tiden vokste hun. Hun var lang som en hær på marsj over landjorden. Hun var bred som undervannshulene som strakte seg milevis i mørket. Hun tilbrakte mer og mer tid på det mørkeste dypet dit intet sollys trengte ned, der maten var knapp og underlig opplyst i glødende rødt og koboltblått.

Sulten hennes er for stor, og hun må spise det vakre for å bli enda større. Men det er ikke før guden Tor prøver å ta livet av henne at ondskapen virkelig vokser frem. Byatt beskriver ormens utvikling til et redselsfullt monster med så mye forståelse og kjærlighet at det er Tor som fremstår som den onde i fortellingen, han som forsøker å fiske ormen bare for å vise frem musklene og kreftene sine.

Et hovedpoeng i Byatts bok, som hun også utdyper i etterordet, er at ondskapen ikke er en gitt størrelse. Monsteret er ikke ondt, det blir ondt. Det er dets skjebne i et idéunivers der alle har en forhåndsbestemt rolle, og der alle er forberedt på endetiden.

Vargtid

Edda-diktet Vóluspá forteller at Ragnarok er kampen mellom alle verdens krefter, der gudene drepes og jorda ødelegges. I Vóluspá forteller en volve, en synsk kvinne, om verdens tilblivelse og undergang. Hun minnes at gudene skapte verden og alt var i orden. Men alt i diktet peker frem mot krig og undergang: ymse skapninger forbereder seg til kamp, en bundet ulv sliter i lenkene.

Så kommer dagen da solen blir svart, og alle kjemper mot alle. Guder, jotner og andre krefter slippes løs i en blodig kamp. En ulv sluker sola, verdenstreet faller, Tor og Midgardsormen møtes igjen og tar livet av hverandre. Det er her alt slutter.

Eller gjør det? I Vóluspá følges skildringen av Ragnarok av noen vers om hvordan en ny, grønn verden stiger frem fra havet, og hvordan «den mektige» kommer «fra oven» for å styre alt. Men det er slett ikke sikkert at denne delen av historien hørte med i norrøn tid. Mange forskere

antar at det er en senere tilføyelse, påvirket av den kristne frelseshistorien. Barnet, som leser om disse teoriene i boka hun fant, føler instinktivt at de må ha rett. Det er nettopp den uunngåelige bevegelsen mot slutten, vissheten om at alt til slutt skal dø, som gjør at mytene blir virkelige og tiltrekkende for henne.

Endetiden er vargtid, ulvenes tid. De norrøne mytene forteller om flere ulver, som alle spiller en rolle i ragnarok. Fenrisulven, broren til Midgardsormen, er et forvokst, digert og aggressivt beist som venter på sin sjanse til å drepe og slite i stykker alle han kommer over. Gudene klarer å binde ulven og holde ham i sjakk, om enn midlertidig. «Gudene visste, Odin visste, at ulvens tid skulle komme,» skriver Byatt. Men også ulven er bundet av sin skjebne – den er født til å bli en ødelegger av verdener, og den vokser inn i sin rolle som en liten prins vokser seg inn i rollen som konge.

Ulvene representerer alt vi skal være redde for. De er snerrende, sultne beist som lusker rundt i skogene, tusler omkring i hodene våre. Men hvorfor blir de slik? Barnet trekker paralleller mellom monstrene og tyskerne. Hennes far er pilot, det er også de tyskerne som flyr over byene om natta. Er de virkelig så forskjellige? Er tyskerne laget av et annet materiale enn hun selv, er de et ondt folkeslag, som propagandaen vil ha det til? Hun konkluderer med at ondskapen er tilstede i hver og én av oss, at den er en del av verdens natur. Ulvene i sinnet er ikke bare angsten for de andre. Det er også en viten om at det finnes ondskap overalt, og at verden ubønnhørlig vil nærme seg sin undergang.

Ondskapen finnes

Byatt ber leseren om å se ting fra et annet perspektiv. Mange av historiene vi forteller hverandre handler om kampen mellom det gode og det onde, og ofte settes de to opp som motpoler. Spesielt i eventyrene vi forteller til barn er ting ofte såre enkle: det finnes en ekstern trussel i form av en heks eller et monster, som må bekjempes for å gjenopprette fred og ro. Det er en struktur som er såpass enkel og oversiktlig at den ofte brukes i langt mer alvorlige situasjoner, som når en amerikansk president beskriver fiendtlige land som «ondskapens akse». Felles for eventyr og visse former for politisk retorikk er at det onde er noe som vi, de gode, kjemper mot og i verste fall løper fra. Ondskapen finnes der et sted, utenfor. Det betyr også at det gode og det onde er to adskilte sfærer, som ikke kan forenes. Det er dette bildet Byatt vil til livs.

For hva om ondskapen ikke er utenfor? Om det ikke bare handler om å kjempe imot dem som kommer for å ødelegge? Tanken blir desto mer skremmende om det ikke er noe utenfra vi må frykte, men heller oss selv. Om ondskapen og ødeleggelsen kommer innenfra, og om kampen til slutt ikke ender med gjenoppstandelse og en sjanse til. Det verste er kanskje å ta innover seg at ondskapen ikke bare er der og har et klart mål om å ødelegge og gjøre mest mulig skade, men at den vokser ut av tilsynelatende uskyldige egenskaper: dumhet og lettsindighet, sult og lengsel, kjedsomhet og lyster. I Ragnarok er det gudene selv som har forårsaket verdens undergang, og de må straffes:

«Her ble gudene selv dømt og funnet for lette. […] Åsgards guder ble straffet fordi de og deres verden var onde. Ikke gløgge nok, og onde.»

I en slik verden holder det ikke å bli kjent med en helt, og holde seg i god nok form til å kunne løpe fra monstrene når de kommer. Det gjelder å snu seg rundt og se monsteret i øynene, og å spørre hva det vil. Og det er også her angsten ligger: for hva om du møter monsterets blikk, og ser deg selv? Det er fristende å gjemme seg under senga. Men om vi virkelig vil forstå ondskapen, er vi nødt til å gjøre det. Byatts roman er et dypt urovekkende portrett av verdenen vi lever i, tolket gjennom tusen år gamle fortellinger. Vi er på vei til ragnarok, mener forfatteren, og årsaken er ikke at det er noe der ute som vil oss vondt. Det er vi, menneskene, som har skylda for verdens kommende undergang.

Publisert i Bøygen 2/2013 («Litteraturen og det onde»)