donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Språkpisk

Publisert i Klassekampen 14. september

Språkpisk

I august presenterte Jan Tore Sanner regjeringens forslag til ny integreringslov, der de blant annet øker kravet til norskkunnskap for å kunne få statsborgerskap. Like før varslet Erna Solberg at de vil ta sosialstønad fra innvandrere som ikke lærer seg norsk.

Jeg har ofte lurt på hvor mange av dem som mener at det må stilles strenge språkkrav til innvandrere, har prøvd å lære seg et nytt språk i voksen alder. Det har jeg. Riktignok ble jeg båret inn på norskkurset på gullstol: Som utvekslingsstudent fikk jeg dekket et kurs på høyt nivå mens jeg bodde i en subsidiert bolig. Det hjalp at morsmålet mitt ligger tett opp til norsk, og at jeg hadde lært flere språk på skolen.

Likevel var det utfordrende. En ting er å bestille en øl, noe helt annet å navigere et samfunn. Etter flere år syntes jeg fortsatt brev fra Nav var vanskelige og sleit med ulike dialekter. Noe som hjalp meg over kneika var å få meg jobb – noe jeg fikk lov til som EU-migrant.

Det er bra at innvandrere stimuleres til å lære norsk. Jeg er enig med Sanner i at språk er nøkkelen til å delta i samfunnet. Men det regjeringen gjør, er å legge nøkkelen oppå et skap og sparke bort stigen. De kutter i norskopplæringen på asylmottak og gjør det vanskelig for asylsøkere å jobbe lovlig. Samtidig trues det med inndratte ytelser. Pisken er visst det eneste språket disse ikke-norsktalende forstår. For bare man svinger pisken, så greier de vel det? Uansett om de er 55 og bare har grunnskole, har flere små barn å ta vare på, om de har krigstraumer, sliter med smerter, søvnløshet eller lærevansker. Eller «ikke har et godt språkøre» – en helt vanlig ting å si i min krets, men som åpenbart er forbeholdt dem som ikke har måttet flykte fra hjemlandet.

Det som provoserer med regjeringens integreringspolitikk er ikke at det stilles krav, men at det stilles så sinnssykt mye høyere krav enn det de som setter dem ville satt for seg og sine. Holdningen ligner den Mímir Kristjánsson beskriver i boka «Mamma er trygda»: En grunnleggende mistillit til dem som ikke klarer seg. Borgeren skal være lønnsom – og det gjelder i enda større grad for innvandreren, borgeren ingen har bestilt.

Oppgave til Sanner og Solberg: Prøv å tilegne dere et brukbart arabisk, samtidig som dere skaffer dere en jobb – som man må kunne språket for å få. Kombiner med oppfølging av skolebarn og statlige papirmøller. Grei ut.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 17. september 2019 av i Tekst med stikkord , , , .
%d bloggere like this: