Liv, død og verdens undergang (Anmeldelse av «Ragnarok», Argument 3/2013)

I begynnelsen var treet. Verden var en kule og i kulens senter sto et tre. I denne verden levde gudene sitt gode liv, helt til de måtte dø. Verdens undergang i den norrøne mytologien kalles Ragnarok, og den tittelen har A. S. Byatt også gitt til sin siste roman. Samtidig med den mytiske visjonen om endetiden handler boka om en annen krisesituasjon: Rammefortellingen utspiller seg i England under andre verdenskrig. Luftalarmen uler, folk er redde, og et tynt barn drømmer om sin far, piloten, som hun vet hun ikke vil se igjen.

Ulver i sinnet

Det tynne barnet – som aldri får et navn – kommer over en gammel bok, Asgard and the Gods. Den forteller om den norrøne mytologien som er overlevert fra oldtiden. Det er et tungt og vitenskapelig verk, men i de vanskelige og uhåndgripelige fortellinger finner barnet en slags trøst. Hun leser om guder og mer udefinerbare skikkelser, gode og onde. Men alle har de en skjebne og en rolle å spille i den større historien.

Denne historien, som leder uungåelig til undergangen, passer bedre til sinnet til dette krigsbarnet enn de kristne fortellingene hun lærer på skolen. Den passer til hennes redsel, og hennes viten, i bakgrunnen, om at det skjer grusomme ting i verden. Det er en historie om onde og ødeleggende krefter, i mytene ofte personifisert som ulver. Ulver finnes ikke bare i skogen, men også i sinnet, tenker barnet.

Sultne ormer

Men det er ikke barnet som spiller hovedrollen. Det er Byatts usedvanlig levende og sanselig gjenfortelling av mytene som står i sentrum. En av fortellingene hun velger handler om Jormundgand eller Midgardsormen, en monsteraktig orm som har lagt seg om hele verden. Men hos Byatt er ormen ikke bare et monster eller en blind naturkraft. Hun beskriver den som et sultent, nysgjerrig vesen som gradvis vokser seg stort og ond. Gjennom ormens lengselsfulle øyne ser vi en vidunderlig undervannsverden. Vesenet vet at det er utenfor, og spiser alt det vakre. Det må være noe av det mest kjærlige og melankolske som finnes innenfor monsterfortellinger.

«Og hele tiden vokste hun. Hun var lang som en hær på marsj over landjorden. Hun var bred som undervannshulene som strakte seg milevis i mørket. Hun tilbrakte mer og mer tid på det mørkeste dypet dit intet sollys trengte ned, der maten var knapp og underlig opplyst i glødende rødt og koboltblått.»

I Snorres fotspor

De fleste nordmenn kjenner til mytene som er fortalt i Snorres Edda. Snorre, som det lærde og nysgjerrige middelaldermennesket han var, samlet forfedrenes myter og laget en sammenhengende historie av det. Det som mange ikke er klar over, er at vi ikke har en eneste «original» myte igjen. Når mytene oppsto og hvordan de opprinnelig så ut er spørsmål som forskere sannsynligvis aldri vil få et klart svar på. Alt vi vet om de norrøne gudene og deres verden vet vi fra fragmenter og tekster som har blitt fortalt og gjenfortalt. Tekstene bærer i seg avtrykk av lag på lag med fortellere og kopister som kanskje la til, endret, vridde og vendte litt på tekstene.

Med denne boka føyer Byatt seg inn i denne rekken av fortellere, og hun gjør det på en både respektfull og kreativ måte. På et vis er ikke arbeidsmetoden til Snorre og Byatt så veldig forskjellig: begge tar utgangspunkt i mytematerialet, men gjør det til sitt eget ved å gi det en rammefortelling og en retning.

Mesterlig hybridbok

Ragnarok er en underlig skrue av en bok. Den leser som en roman, men bygger på flere vitenskapelige verk og kildetekster, og har en litteraturliste bakerst. Forfatterens metode kan også kalles vitenskapelig. Heller enn å «gjendikte» mytene til en sammenhengende fortelling, som har blitt gjort av mange før henne, bruker hun forskningens usikkerhet aktiv. Skikkelsene som møtes av det tynne barnet er uklare, flakkende, flyktige. Det åpner for tolkning og undring både hos barnet og hos leseren. Byatt klarer å skape et slikt rom i teksten uten å miste grepet på teksten og personene sine, noe jeg vil kalle et mestergrep.

I et etterord skriver forfatteren at vi mister noe viktig hvis vi slutter å fortelle myter til hverandre. Mytene kan være et sosialt lim, et utgangspunkt for skapende kreativitet og en livbøye i en redselsfull og likegyldig verden. I denne lille boka får Byatt vist alt dette.

Teksten er publisert i Argument 3/2013