«Og du, du tror sikkert på global oppvarming og sånt?» Spørsmålet kom i en diskusjon om kullutvinning på Svalbard, og burde kanskje ikke overrasket meg så mye som det gjorde. Det var en sånn samtale hvor man raskt blir enig om å være uenige, og tonen var ikke uvennlig. Likevel ble spørsmålet liggende og skurre bak i hodet. Først noen dager etter skjønte jeg hvor følelsen av ubehag kom fra: ikke fra vedkommendes oppfatninger i seg selv, men fra det lille ordet tror.
Klimaendring er blant den type altomfattende fenomener som – i hvert fall på sikt – påvirker oss alle. Det er derfor både viktig og berettiget at mange gjør seg opp en mening om det. Men det er også et kompleks fenomen, som ikke lar seg forklare på fem minutter. Tradisjonelt har forskere spilt en viktig rolle i å forklare slike problemstillinger for et større publikum – gjerne gjennom mediene. Folkeopplysning, kalte man det.
Slik er det ikke lenger. Forskere er ikke lenger alvorlige, litt verdensfjerne menn i labfrakker som forteller oss andre hvordan verden henger sammen – og vel og bra er det. Men mens forskning har blitt gjort mer tilgjengelig, ser den også ut til å ha mistet autoritet. Da en amatørhistoriker i juni presenterte en ny teori om etymologien til navnet «Oslo», ble det slått opp stort i Aftenposten. Dette til tross for kommentar fra professor emeritus i navnegranskning Botolv Helleland, som mente at det var lite faglig hold i den. Ekspertens utsagn ble presentert side om side med teorien. Det hele var «litt merkelig», sier Helleland til Morgenbladet, «men mediene har en tendens til å kjøpe teorier som går imot fagmiljøene».
Få steder er den tendensen mer synlig enn i klimadebatten. Medienes ønske om å skape debatt og presentere «balansert» dekning har ført til et bilde av at menneskeskapt global oppvarming er tema som de lærde strides om. Men i virkeligheten er de lærde overraskende enige, til forskere å være. En ny studie viser at 97 prosent av fagfellevurderte artikler om global oppvarming som ble publisert mellom 1991 og 2011 slår fast at menneskelig aktivitet er den viktigste årsaken. «Klimaskeptikerne» som stadig dukker opp i mediene – sist i NRKs klimadebatt, som ikke en eneste klimaforsker var invitert til – ignorerer altså funn som 97 prosent av fagmiljøet stiller seg bak. De skeptiske akademikere har ofte en bakgrunn fra andre fagfelt, som Henrik H. Svendsen og Bjørn H. Samset påpekte i en kronikk i Morgenbladet. Likevel tror mange på det de sier, mye takket være medieoppmerksomheten.
Medienes fokus på uenighet og kontroversielle uttalelser fyrer oppunder en bredere tendens, nemlig at vitenskapens troverdighet i sin helhet ser ut til å svekkes. Dette har også en politisk dimensjon. «Vitenskap er også bare en mening», sto det på plakater som en protestgruppe klistret opp på nederlandske vegger for noen år siden. Det var en kommentar på det høyrepopulistiske partiet PVVs artikulerte forakt for akademisk kunnskap. Her i landet ser man lignende holdninger. For noen uker siden forkynte FrPs Christian Tybring-Gjedde at han ikke trodde på nye tall fra SSB. Han skulle gjerne tro på at de var sanne, sa han til Vårt Land, men klarte bare ikke. Magefølelse og anekdotisk bevis trumfet statistikken.
Spørsmålet er hva som skjer med forskningen når politikere som er uttalt «skeptisk» til vitenskapelig kunnskap kommer til makta. Hvordan skal politikere klare å løse problemer som de ikke «tror på»? Det skumle er at det ikke er løsninger eller politiske prioriteringer som diskuteres, men det vitenskapelige grunnlaget i seg selv. Når folk velger fritt hvilke fakta de ønsker å tro på, blir diskusjon umulig, og posisjoner sementert. I USA har synet på global oppvarming nå blitt en politisk og verdimessig identitetsmarkør på lik linje med synet på abort og retten til å bære våpen. Vi får håpe og tro at det ikke kommer så langt i Norge.
Jeg er den siste til å påstå at alt i livet kan måles, testes og beregnes. Vi skal ikke tro blind på at folk i labfrakk eier sannheten. Men det er en farlig utvikling å se på vitenskapelig opparbeidet kunnskap som noe man velger å tro på eller ei, og å avfeie ekspertkunnskap som bare enda en mening. Når vitenskap blir til en trosretning er det lite håp for at vi får gjort noe med utfordringene verden står overfor.
Publisert som ledertekst i Argument 4/2013, og på Klassekampens debattsider
donderdag 
Legg igjen en kommentar