donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Loven vi elsker å hate (Samora 3/4 2013)

Det går ikke en uke uten at en misfornøyd nordmann uttaler seg i media om «janteloven» som holder landet i sitt klamme grep. Men hvor kommer janteloven fra, og er den egentlig så typisk norsk?

Janteloven er en underlig lov. Den overholdes ikke av domstolene, men av «folk flest». Den er ikke vedtatt av noen, men gjennomsyrer samfunnet og sørger for at smarte, pene og talentfulle mennesker blir holdt tilbake. Den rammer kunstnere, intellektuelle, fotballspillere, reklamefolk, modeller, reality-tv-deltakere, politikere og alle andre som våger å stikke nesa si fram. De som har blitt utsatt for janteloven beskriver den gjerne som et stygt og mangehodet troll. «Du skal ikke tro at du er noe,» peser dette monsteret i øret til de unge, fremadstormende, før det setter klørne i dem og trekker dem nedover. For i Norge skal alle være like.

Hvor kommer denne ideen fra?

Danske aner

Janteloven ble skrevet av en danske. I romanen En flyktning krysser sitt spor fra 1933 skriver forfatter Aksel Sandemose om den fiktive småbyen Jante. Hovedpersonen, Espen Arnakke, har drept en mann, og han analyserer sin oppvekst i Jante for å se hvordan det har kunnet komme så langt.

Jante er dominert av fabrikken, som gir arbeid og en fattig lønn til innbyggerne. Byen skildres som et klaustrofobisk sted der folk hvisker og tisker, en by av slitere som holder hverandre nede gjennom knallhard sosial kontroll. Enhver tilløp til individualitet, avvik eller opprør blir slått hardt ned på. Det er i denne konteksten Sandemose formulerer den etter hvert så berømte Janteloven, som består av ti «bud» som alle begynner med «Du skal ikke…». Den kjennetegnes av et mørkt, ansiktsløs kollektiv (oss) som snakker til individet (du): Du skal ikke tro at du er klokere, bedre, at du vet mer enn oss, du skal ikke tro at du duger, eller at noen bryr seg om deg.

– Sandemose klarte å sette ord på noe sosiologer sliter med å beskrive, sier Nicolay Borchgrevink Johansen, postdoktor ved insitutt for kriminologi og rettssosiologi.

– Vi kjenner oss igjen, derfor har begrepet fått mye gjenklang.

Loven vi elsker å hate

I 2013 er gjenklangen tydelig hørbart i mediene. Tabloidavisene flommer over av kjendiser, halvkjendiser og forretningsfolk som mener de har blitt utsatt for janteloven. De klager over hvor vanskelig det er å få til noe som helst i «pottitlandet» Norge – eller skryter av suksesser oppnådd på tross av jantementaliteten. I VG tar veterinær og TV-kjendis Trude Mostuen «et oppgjør» med janteloven, og forteller at Norge er en «barnslig, klaustrofobisk, halvkommunistisk stat». Langrennskongen Petter Northug på sin side «driter i janteloven». Og i Sørfold kommune i Nordland deles det ut en Anti-Jantepris til lokale helter som bekjemper «bygdedyret».

Johansen mener at de som vil utrydde janteloven har misforstått. Han har skrevet et forsvar for den omstridte loven, der han argumenterer for at den er et uttrykk for sosialt samhold og solidaritet.

– Hvorfor oppfatter så mange janteloven utelukkende som negativ?

– De ti bud som Sandemose har skrevet gir et forvrengt og ufullstendig bilde. Sandemoses perspektiv er det av avvikeren som føler seg urettferdig behandlet. Men det han beskriver er også et miljø der solidaritet betyr alt, som står last og brast mot omverdenen.

Han påpeker at Sandemose også selv var en avviker, en briljant, men arrogant kunstner som hele livet holdt på et raseri mot et samfunn som sviktet ham. Det er dette raseriet som ligger bak janteloven, og som gir et beksvart bilde av samfunnet den oppsto i.

Janter i en bøtte

Mange synes å tro at janteloven er typisk norsk, ja til og med medfødt. «Vi nordmenn er født med ski på beina og janteloven i ryggmargen,» sies det i en kommentar i Bergens Tidende. Men stemmer det? Sandemoses Jante er modellert på hans oppvekststed Nykøbing Mors, og i Danmark mener man da også at janteloven er typisk dansk. I utlandet omtales den ofte i beskrivelser av nordiske samfunn med sine likhetsidealer.

Men også utenfor Norden finnes det uttrykk som fanger samme idé. Journalisten er vokst opp i Nederland. I det landet får man ofte høre at man ikke bør stikke hodet sitt frem i det såkalte maaiveld – et begrep som beskriver gressåkeren som skal slås. Gresstråen som har vokst for langt, blir kappet i to. Det noe brutale bildet brukes på samme måte som janteloven for å beskrive mekanismen som holder over middels flinke folk nede. Det fiffige er at nederlenderne oppfatter denne mentaliteten som typisk nederlandsk.

Sosiolog Pål Veiden har kommentert at misunnelsen, som ligger til grunn for janteloven, er universell. Og riktignok snakker man om lignende fenomener på andre siden av kloden. På Filippinene brukes begrepet «krabbementalitet». Ideen er at man fanger krabber og plasserer dem i en bøtte. Dersom en krabbe forsøker å kravle opp og ut, vil den bli holdt nede av de andre. Oppførselen gjør livet lett for krabbefiskeren, men forsurer fremtidsutsiktene for alle krabber betraktelig. Parallellen med Sandemoses beskrivelse er åpenbar: «Det lykkes Jante å holde Jante nede.»

Trenger vi janteloven?

Aksel Sandemose klarte å sette fingeren på et ømt punkt i samfunnet. Likevel kan det virke smått absurd at reality-kjendiser og fotballfruer kjenner seg igjen i en «lov» som beskriver et arbeiderklassemiljø på 1930-tallet. Grunnen må være at Janteloven handler om noe universelt: ønsket om å bli anerkjent, og frykten for å bli hånet og utstøtt. Den handler også om de mange uskrevne regler og koder i samfunnet som definerer hva som er akseptert oppførsel.

– Alle samfunn har grenser for hvor mye plass man skal ta, og hvem som får skille seg ut – men reglene er forskjellige. Her i Norden står likhetsprinsippet sterkt. Skal man skille seg ut, da gjerne på vegne av fellesskapet. Det kan stride imot egoet, sier Nicolay Johansen. Han peker på fotballspilleren Ole Gunnar Solskjær som et eksempel på en nordisk type helt. Solskjær er den arketypiske lagspilleren, som ikke jubler overdrevet når han skårer fordi han mener at seieren tilhører hele laget.

Det er altså ikke sånn at man ikke får lov til å være flink, men man skal bare ikke være brautende. Janteloven fungerer som en sosial korreks, en beskyttelsesmekanisme for fellesskapet. Den jekker folk ned hvis de oppfatter seg selv som viktigere eller bedre enn alle andre.

«Hvordan skal et vesen skaffe seg sjel i et sånt miljø, hvordan skal Jante kunne fostre annet enn slaver – og en enkelt skorpion eller morder?» skriver Sandemose patosfylt. Johansen mener at jantelovens oppfinner selv misforstod mekanismen han så presist beskrev.

– Aksel Sandemose tok feil: det handler ikke om å ikke tro at du er noe. Det handler om å ikke tro at du er verdt mer enn andre, selv om du er over gjennomsnittet smart eller talentfull. Det er et trekk ved samfunnet vårt som jeg setter pris på, i hvert fall.

Publisert i Samora 3/4 2013.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 25. november 2013 av i Tekst med stikkord , , .
%d bloggere like this: