Høytidsrasismen

Det var i de dagene det norske folk gjorde seg klar for julen, som skulle bli deilig, med syv sorter, ribbe og alt som hører til. Det var i de dagene man tente lys og gjorde det koselig i heimen. Det var i de dagene noen leste en artikkel om Disneys julekavalkade – og reagerte med å skrive dette: «Norge er for nordmenn og ingen andre og de som kommer til Norge er gjester og får følge våre skikker, ellers får de bare dra ett annet sted».

Dette er en tilfeldig valgt kommentar, og jeg kunne ha plukket ut mange lignende. Kommentarfeltet bugner over av nisseluer, kors og flagg, og gjør det klart hva som skjer: De kommer for å ta fra oss det som er vårt.

Hvis artikkelen hadde stått for seg selv, hadde jeg ikke skrevet dette innlegget. Men for min del var den siste dråpen i en senhøst preget av saker om flagg og fedreland. Jeg har sett oppegående folk rase over at korset fjernes fra det norske flagget og at marsipangrisen snart er utdødd som art. Den minste saken om mulig endring av tradisjoner utløser skred av kommentarer og «delinger» i sosiale medier. Selv når det er tull. Kildekritikken på nett er generelt så som så, men det er få temaer hvor satire fra humornettstedet 5080 utløser nøyaktig de samme kommentarene som en artikkel fra en fremmedfiendtlig side som fyret.nu. Hvem som har skrevet saken og hvor spiller vel ingen rolle når alle vet at det er sant: De er ute etter å fjerne alt som gjør nordmenn norske! DE TAR NISSELUENE FRA VÅRE BARN! Hva er det som utløser disse strie strømmer av raseri og fremmedfrykt? Og hvorfor topper de seg rundt hver høytidsdag?

Som innflytter i Norge har jeg opplevd en norsk jul eller syv, og lært meg at det faste TV-programmet for mange er en viktig del av julen. Det er koselig. Hvert land har sine egne tradisjoner. Men når en sak om julekavalkaden utløser kommentarer som den sitert i innledningen, er det noe som skurrer.

Artikkelen nevner at noen elementer fra filmene er fjernet i senere år, fordi de ble oppfattet som rasistiske. Det er dét som får kommentarfeltet til å tenne på alle plugger. Klippingen knyttes direkte til innvandreres påvirkning i Norge. Det er tilsynelatende irrelevant at vi snakker om en amerikansk film som har blitt redigert av et amerikansk selskap. Det er den norske julen som rammes.

I mitt hjemland Nederland gikk denne høsten debatten om Sinterklaas, en tradisjonsrik høytid som feires 5. desember. Sinterklaas har en hjelper, Zwarte Piet («Sorteper»). Generasjoner av nederlandske barn har blitt fortalt at Piet er svart i huden fordi han kommer gjennom skorsteinspipen for å gi gaver – og godtatt dette. De siste årene har det vært en voksende protest mot denne delen av tradisjonen, som av mange oppfattes som rasistisk.

I år tok debatten av. En Facebook-gruppe med tilhengere av Zwarte Piet fikk over to millioner medlemmer. På en demonstrasjon ble en mørkhudet dame trakassert. Popvokalisten Anouk fikk dødstrusler etter å ha uttalt seg kritisk mot fenomenet. Det ble ikke bedre da FN blandet seg. Forfatter Arnon Grunberg har skrevet en innsiktsfull kommentar til saken i The New York Times. Han mener nederlendernes voldsomme reaksjoner til å endre en tradisjon bare litt handler om frykten for å miste sin identitet.

Den tyske filosofen Walter Benjamin har skrevet at det finnes to grunnfortellinger: den av den reisende og den bofaste. Den reisende tar med seg fortellinger om fjerne strøk og rare ting, mens den bofaste ivaretar tradisjonen og historien på stedet han er født. Ideen om oss og dem er grunnleggende for å definere sin identitet som person og samfunn.

I boka «Hvor burde jeg da være?» skriver litteraturprofessor Per Thomas Andersen at den klare forskjellen mellom her og der i dag er borte. I stedet er overalt: verden kommer på besøk, om vi vil det eller ei. Globalisering, migrasjon og teknologisk utvikling gjør at alle er i bevegelse og alt endrer seg i et rasende tempo. Mange føler at de mister fotfeste. De oppsøker de «bofaste», hjemlige fortellinger, som kan være et slags gjemmested i en verden som går for fort.

Kanskje høytider setter sinnene i kok fordi de er tradisjoner som «bare er sånn». Det er ingen statlig komité som fastslår reglene for den norske julen. Derimot vil mange påstå at det å være født nordmann gjør at man vet hva den innebærer. Det kan tenkes at noen synes jeg som nederlender ikke har lov til å mene noe om norsk jul. Det får så være.

Mange sier at de ønsker at deres barn og barnebarn skal oppleve norsk jul på samme måte som de gjorde. Men tradisjon betyr ikke at ting er uforanderlig. Tradisjoner er stadig under utvikling. At den norske julen nå innebærer både syv sorter og et TV-program med innslag fra inn- og utland, beviser nettopp dette. Bestemors jul var ikke den samme som vår. Noen ting var like, andre har kommet til. En levende tradisjon rommer plass til mye.

Det er frykt som ligger under mange av de voldsomme kommentarene. Frykten for å miste sin identitet i en verden i endring er reell, og vi bør snakke om dette, gjerne året rundt. Men da må man holde tunga rett i munnen. Når Disney fjerner rasistiske klipp fra en film, er det ikke muslimene som kommer for å ødelegge den norske julen. Når man raser over at korset fjernes fra flagget, for så å finne ut at det var en tullenyhet, holder det ikke å si «men det kunne jo ha vært sant». Og når man sier at Norge er for nordmenn holder det ikke å begynne setningen med «Jeg er ikke rasist, men…». For jeg tror faktisk på dere. Jeg tror de fleste ikke er rasister. Men jeg tror også at ideen om raseringen av den norske julen beror på en irrasjonell frykt, som hausses opp i nettets ekkokammer. Debatten vil ha godt av at alle tar et lite steg tilbake, trekker pusten dypt og tenker seg om før de nok en gang trykker «del» på Facebook.

Publisert i Dagsavisen 20. desember 2013.