Da jeg var liten var friheten det jeg gledet meg mest til ved å bli voksen. Å kunne bestemme selv hva jeg skulle bruke tid og penger på. Spise pannekaker hver dag, aldri mer gymtimer. Om ikke alt ved voksenlivet er sånn jeg hadde forestilt meg, har jeg stort sett den valgfriheten jeg hadde sett for meg. Likevel tar jeg meg selv stadig vekk i å gjøre ting som jeg egentlig ikke vil gjøre.
Mellom ord og handling
Jeg er bekymret for klimaendringer, men tar fly hjem til familien. Jeg vil ikke utnytte noen, men kjøper klær fra kjeder som jeg vet somler med arbeidsbetingelser for sine ansatte. Jeg ser dokumentarfilmer om øyer av søppel som flyter i Stillehavet og vrir meg i skam over menneskeheten. For så å døyve Weltschmertzen med en porsjon sushi laget av oppdrettslaks, pakket i plastemballasje.
Kjenner du deg igjen?
Se på oss, norske studenter. Vi som kan gjøre nesten hva som helst, og som er smarte nok til å vite hva vi gjør. Hør hvordan hjernene våre spinner på høygir for å lage skylapper større enn Buskerud fylke og et kollektivt tilfelle av kognitiv dissonans – dårlig samsvar mellom det vi gjør og det vi synes at vi bør gjøre – som kan få psykologer til å sikle.
Forbrukerfengselet
Selvpisking er riktignok i vinden: Mediene er fulle av fortellinger om skam og følelser av å komme til kort. Men vent – de handler ikke om hvordan vi svikter verden, men om hvor problematisk det er å ikke ha perfekte kropper, barn og hjem.
Det er lett å heve seg over dem som er opptatt av statusjag og merkepress. Men sannheten er at det er skremmende lett å kjøpe og kaste, kjøpe og kaste, også for oss andre. Samfunnet er lagt opp til at forbruk skal være lettvint. Og mer skal det bli: regjeringen legger opp til at det norske forbruket skal være tredoblet i 2060. Selv med en noe begrenset forståelse av økonomi kan jeg se at dette en gang må si stopp. Du har nok også skjønt det. Noe bør gjøres. Og det litt brennkvikt. Men hvem skal ta ansvar? Produsenter, forbrukere og politikere peker mot hverandre, og venter til noen andre tar første steg.
Pekefingeren peker på…
Engasjement blir ofte møtt med skepsis. Opprop om å skru av lyset og spise mindre kjøtt møter skuldertrekk og latterliggjøring: Så du tror du skal redde verden, lille venn? Spise økologisk, sykle til jobb? Din jævla hipster. Som vegetarianer oppdaget jeg at ellers oppegående folk kunne la seg provosere av at noen velger bort biffen. Å nevne sine prinsipper høyt er en åpen invitasjon til kritisk granskning: Hvis du er så opptatt av dyr, hva med skinnskoene dine? Og barnearbeid, det er liksom greit da – eller har du kanskje sydd de buksene selv?
«When dissonance is present, in addition to trying to reduce it, the person will actively avoid situations and information which would likely increase the dissonance,» skrev psykolog Leon Festinger, som formulerte teorien om kognitive dissonans far. Vi liker dårlig å bli minnet på det vi vet, men ikke gjør noe med. Ved å velge en kampsak blir man som en vandrende pekefinger som stikker opp i folks ansikt: ganske ubehagelig.
Alle har ansvar
Problemet med skyldfølelsen er at vi gjør oss selv for store og for små samtidig. Ingen klarer egenhendig å redde verden. Uansett hvor mye jeg gjør, vil det alltid være noe igjen å ta meg for – kaffekoppen av plast, flybilletten til feriemålet. Samtidig vil ingen av disse tingene utgjøre den siste dråpen for miljøet. Og alle våre enkeltvalg er forsvinnende små sammenlignet med utslippene til en middels stor kinesisk fabrikk.
Det betyr imidlertid ikke at valgene vi tar ikke betyr noe. Eller at vi bør sitte helt stille og vente til politikerne og «samfunnet» (hvem det nå skulle være) får på plass de grunnleggende løsningene. Det er i dette tilfellet lite produktivt å mene at man skal være helt uten synd for å få kaste den første stein. Heller enn å la oss irritere av folk som gjør bare litt, bør vi ta det som en oppmuntring til å velge våre egne kjepphester.
Tanken om at hver lille innsats teller har blitt stemplet som naivt, meningsløst eller – det mest drepende adjektivet av alt – nittitalls. Jeg må innrømme at jeg selv har ristet på hodet når jeg har sett folk skryte på Facebook av å ha slukket lysene i en time under Earth Hour. (Tror de liksom det betyr noe?) Men jeg har ombestemt meg. Vi trenger ikke færre symbolhandlinger og pekefingre. Vi trenger langt flere.
Sex og røde knapper
På åttitallet vakte redselen for atomkrigen følelser av maktesløshet og apati blant mange unge. Hvorfor prøve å få til noe, når alt kan være over om få sekunder? Det kan virke som om klimakrisen har en lignende virkning på mange i vår generasjon. Men det er en vesentlig forskjell: denne gangen er det ikke snakk om hissige menn som når som helst kan trykke på en rød knapp. Det er summen av alle våre handlinger som styrer oss stadig nærmere mot katastrofen.
I Argument #5 2013 etterlyste Nina Witoszek en ny fortelling om miljøsaken. En sexy fortelling, som handler om å ta ansvar og treffe riktige valg. Hun mente at en slik fortelling bør starte ved de intellektuelle elitene. Kjære Argumentleser, ta det til deg. Og la meg fortelle deg det som det er: Det er innmari sexy å ta ansvar. Makt gjør attraktiv, det er en kjent sak. Det er du som sitter ved knappen.
Teksten er publisert i Argument #3 2014, som kan leses her.
donderdag 
Legg igjen en kommentar