donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Vikingens kraft

fett_omslag_2_2014-558x744

Publisert i Fett 2/2014

No er han redusert til en liten mann

selv om han bor i vikingland …

(Stein Torleif Bjella, «Heidersmenn»)

Se for deg en viking. Høyreist, kraftig og skjeggete, fryktløs går han frem. Han verner om det som er hans – kone, barn, gods – og er ikke sen om å utvide territoriet når muligheten byr seg. Vikingen frykter ingen. Hvis noen truer ham, angriper han først: Bedre å dø som en helt enn å leve i skam. Mest av alt er vikingen en mann, eller mer: et maskulint ideal, som gjennom historien har utøvd en rå tiltrekningskraft på svært ulike typer folk. Filmskapere og metallband, poeter og politikere, nasjonsbyggere og høyreekstremister har alle trykket ham til sine bryst. Elsket og hatet, tabuisert og kanonisert, hitlet og breiviket: vikingen vekker mange, voldsomme og ofte motstridende følelser.

Dette er et forsøk på å tegne opp en rød tråd gjennom vikingromantikkens uoversiktlige og lumske terreng. Resultatet er en fortelling om frihet og manndom, om blod, stolthet og fedreland, om vold og raseri – og om skam, lengsel og melankoli.

1. FRIHETEN

Det er ikke vanskelig å se hvorfor en serie som HBOs Vikings, full av sterke, handlekraftige mannfolk, vekker entusiasme hos sofaslitere og småbarnsfedre. Riktignok var det ikke en viking, men en «rasende 1800-tallsmann» Karl Ove Knausgård følte at han bar på inni seg der han gikk og trillet barnevognen. Følelsen er likevel ganske lik: Mannen, et utemmet villdyr, fanget i et bur av regler, mas og forventninger. Raseriet over å være innestengt i sitt eget liv kobles med ideen om at alt var bedre før. Før byråkratiet, før teknologialderen, før borettslag og kontorjobb og kapselkaffe, før sykkelshorts og ansiktskrem. Før feminismen og sosialdemokratiet.

«Tilbake til naturen» er ikke et nytt ønske – det moderne, urbane menneskets indre uro har i generasjoner gitt utslag i bonderomantikk og naturelegier. Nettidsskriftet Harvest er et eksemplarisk uttrykk for fenomenet i dag. Mellom artikler om naturvern, trening og tidsklemma skimtes idealet av den seige og selvforsynte mannen som lever i takt med naturen, en slags blanding av Isak Sellanraa og MacGyver – sterk som en bjørn, fri som en fugl.

2. BLODET

Nettopp naturen forbinder oss (et omgrep undertegnede velger å bruke til tross for at hun er verken er nordmann eller mann) med vikingene. Selv om serier og filmer som Vikings og Thor bergtar publikum over hele verden, glemmer vi aldri at vikingenes røtter ligger i nord. De er ikke bare fiksjoner skapt av Hollywood: de er forfedrene våre. Vi bor i de samme fjellene, fisker i de samme fjordene, og selv om det med årene har blitt noe utvannet, strømmer vikingblodet – som jeg skal komme tilbake til – fremdeles i årene våre.

I populærkulturen fremstilles vikingene gjerne som mannfolk av en støpning og en kvalitet som ikke lenger lages. Interessant nok hadde de gamle sagaforfatterne lignende forestillinger om sine egne forfedre. Heltene fra førhistorisk tid ble gjerne tilskrevet overmenneskelige kvaliteter: De kunne bli flere hundre år gamle, drepe drager og troll. Å slekte på slike folk ga ære og status. Når norske soldater, tusen år etter, roper «Til Valhall» og smykker seg med vikingsymboler, er nok tanken bak ganske likt: Å mane frem mytiske forfedre hvis styrke kan støtte en i kampen. Men noen går lenger.

3. GULLALDEREN

«Lovsanger ble sunget / Den gang folket fremdeles var stolt, / I de svundne tider, / For lenge siden», skriver vokalisten i svartmetallbandet Enslaved, Grutle Kjellson. Musikksjangeren svartmetall oppsto på sent åttitall og vokste seg til et av Norges mer usannsynlige eksportprodukter. Miljøet var særlig på nittitallet beryktet, særlig fordi noen prominente medlemmer holdt på med drap og brenning av stavkirker.

Svartmetallernes oppgjør med kristendommen gikk hos mange hånd i hånd med fascinasjon for norrøn mytologi og vikingtid. I tekster til band som Enslaved, Dimmu Borgir og Burzum fremstilles «de svundne tider» som en gullalder, som settes opp mot vår egen, råtne og korrumperte samtid. Der de norrøne forfedre var sterke, stolte og ekspansive, er den moderne mannen veik og ettergivende, mener de. Der vikingene hadde en maskulin krigerkultur, har vi nå sunket inn i en sump av feminisert dekadanse. Tekstene skildrer heroiske skikkelser som kjemper mot mørke fiender, i kulisser av høye fjell og dype skoger, som minner om nasjonalromantiske malerier. Raseriet og voldsromantikken kobles med en intens melankoli og sorg over det tapte.

4. MELANKOLI

Få steder har denne følelsen vært så tydelig uttrykt som i debutromanen til den eksentriske forfatteren, og svartmetallmusikeren, Cornelius Jakhelln. I Gudenes fall (2007) ser vi samtiden gjennom den norrøne guden Odins øyne. Jakhellns Odin er en kynisk gammel fyr som velter seg i misantropi og selvmedlidenhet. Han skuer ut over verden, whiskyglass i hånda og Wagner på full guffe over høyttalerne, og sørger over tapet av sitt storrike og sine «kolonier», som omfattet alt fra Island og Grønland til områder i nåtidens Russland og USA.

Ifølge den britiske sosiologen og professor i kulturstudier Paul Gilroy er postkolonial melankoli en sykelig tilstand av apati og raseri i møte med en verden i endring, som er koblet med en overdreven fascinasjon for en idealisert fortid. Følelser av sorg og skam over en tapt tapte storhetstid – og over rollen som koloniherre – ytrer seg i form av aggresjon mot alt fremmed. I en uoversiktlig verden blir «rase» noe å holde seg fast i.

Odin i Gudenes fall har utviklet seg til en xenofob, misogyn kulturpessimist. Han er imot innvandring, teknologi, religion (unntatt Odindyrkning), u-hjelp, feminisme og likestilling. Synet han målbærer er velkjent – la oss kalle det «den sinte, hvite mannens stemme».

5. RASERI

Hvorfor er den hvite mannen så sint? Fordi han mener at noe er tatt fra ham. I boka Innfødte skrik hevder forfatter Håvard Rem at ideene til de norske svartmetallerne i stor grad kom som en reaksjon på sekstiåttergenerasjonen. Venstresidens hang til kulturrelativisme, likestilling og internasjonal solidaritet opplevdes av disse unge menn som invaderende og krenkende. De begynte å se på seg selv som innfødte, hvis kultur var under angrep.

Hvis man har fulgt med i norsk offentlig debatt de siste årene låter dette kjent. Bevegelser og skribenter på ytre høyreside, som miljøet rundt document.no, Vigrid og SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge) og bloggeren «Fjordman» (Peder Nøstvold Jensen) forfekter et syn der norsk kultur er truet. Trusselen kommer både utenfra – av globalisering og innvandring – og innenfra, av feminisme, sosialisme og «politisk korrekte» holdninger. Dette kobles med gullalderdrømmer og dypt konservative holdninger til familiepolitikk og kjønnsrollefordeling.

6. SKAM

I Stein Torleif Bjellas låt «Heidersmenn» møter vi en noe stakkarslig mann. Han bor på bygda, sammen med sin mor, helt til hun dør og han sitter igjen uten kunnskap om ting som matlaging og husstell. I sitt stille sinn trekker han linjer til de mytiske forfedrene: «Nå er han redusert til en liten mann / selv om han bor i vikingland.» Setningen rommer en sår blanding av stolthet over sitt opphav og skam over å være «liten». Det er likevel ikke hans skyld. Vår navnløse antihelt føler seg sveket av alt og alle, mest av alt sin døde mor.

Her er vi i et helt annet landskap enn svartmetallens romantiserte fortid eller høyrebloggeres truende kulturkrig. Likevel aner jeg også i Bjellas ensomme hedersmann et innbitt raseri, en følelse av ikke å ha fått det han har krav på – som er tett knyttet sammen med skammen og følelsen av å være et offer. I boka Raseri gir Cornelius Jakhelln et innblikk i sin egen «radikaliseringsprosess» til Sint Hvit Mann med holdninger han senere i stor grad har tatt avstand fra. I en innsiktsfull analyse viser han hvordan raseriet hadde utspring i følelser av skam og redsel over det å være veik, ikke i stand til å forsvare seg og sitt.

7. KRIG

Offerrollen er ikke spesielt tiltrekkende, som Odins kone påpeker i Gudenes fall: «Den virile, vitale guden hun en gang elsket [var] redusert til en mumlende og bitter gubbe som ikke en gang vasket seg på laugurdagen.». I boka tar den gamle guden derfor grep og setter i stand en «final føkking apocalyps», Ragnarok del to, som gjør Odin til verdenshersker og utsletter menneskeheten på kjøpet. Plottet er en ren hevnfantasi, og en fiksjonens utgave av en ideologi som finnes i mange ekstreme bevegelser: tanken om endetidskrigen. Jorda skal renses for alle skitne elementer, og en fordums idealtilstand vil gjenopprettes i en ny og bedre form. Denne såkalte «millenarismen» har vært et viktig element i ulike fascistiske og høyreekstreme bevegelser siden 2. verdenskrig, ikke minst i nazistenes konsept av det nye germanske storriket.

Krigsretorikken er fremtredende hos Fjordman og hans meningsfeller. De beskriver seg som soldater, til og med motstandsmenn som kjemper for sitt fedreland i en verdensomspennende kulturkrig. De fleste av disse vil nok forbli «tastaturkrigere», som journalist Øyvind Strømmen har døpt dem, men tilfellet Anders Behring Breivik viser at trusler fra rasende hvite menn bør tas alvorlig. Manifestet til Breivik viser nettopp også skammen og melankolien som ligger bak raseriet. I sin ensomme kamp mot fienden forsøkte han å skrive seg inn i sine forfedrenes krigskultur: Pistolen hans kalte han «Mjølnir», etter Tors hammer, og rifla han brukte, ga han navnet «Gungne», etter Odins spyd.

* * *

Denne teksten handler, som leseren vil ha skjønt, ikke egentlig om vikinger. Den er heller et forsøk på å sette ord på noe av ubehaget som er knyttet til vikingromantikken i dag – et ubehag som oppstår idet enkelte grupper prøver å ta en del av kulturhistorien og gjøre den til bare sin. Hvor rik, mangfoldig og spennende den norrøne kulturen faktisk var kunne jeg ha skrevet mye mer om. For nå vil jeg oppfordre til å verne om vikingen. Vi må aldri la ham bli redusert til et symbol på den sinte hvite mannen.

Teksten er publisert i Fett 2/2014

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 2. oktober 2014 av i Tekst med stikkord , , , , .
%d bloggere like this: