Uleselig dikt

(et sannsynligvis fåfengt forsøk på en oversettelse av en gammel nederlandsk tekst, som igjen prøver å få tak i noen eldre, forsvunne ord)

I går var Geoff Berner i byen (tekstens opprinnelige åpning fra 2011 som jeg har valgt å beholde, fordi den for det første kunne vært sant i og med at Geoff B. er i Oslo titt og ofte, og fordi teksten bør leses som et direkte utspring av den den sarte, ustabile stemningen dagen derpå, forf. anm.). Berner er, for dem som ikke kjenner til ham, en liten dresskledd kanadier med et trekkspill, som spiller selverklærte kanadisk-jødiske drikkeviser, og en mann som jeg kan anbefale til de fleste, om enn ikke alle; er du blant dem som allerede begynner å klø litt ved tanken på trekkspill, drikkelåter og suspekte vitser om jøder, nazister og franskmenn (for å nevne noen) kan du med fordel se bort fra det hele. Er du derimot av den typen som kan sette pris på whisky i kjøkkenglass, uvøren dans, humor og tårevåt sentimentalitet, gamle melodier og ny politisk aktivisme om hverandre, så er Berner din mann. Men uansett.

En av låtene Berner spilte heter ‘The unlistenable song’. Det er en av svært få sanger han har som ikke påkaller latter eller frustrasjon over politisk idioti. Her er ingen morsomheter, kun en lavmælt, trist historie, sunget over en brusten trekkspillmelodi. Låta handler, forklarer Berner, om en annen låt, skrevet av en musikervenn. En låt som han ikke klarer å lytte til fordi den er for god, eller rettere sagt, fordi den med for stor presisjon setter fingeren på et ømt punkt:

First time I heard it, I remember, I was driving
From somewhere to somewhere else.
I had to pull over ’cause I just started crying,
As if I couldn’t help myself.
As if something I thought was over and done
Was something that I’ll never really quite recover from.

Kanskje alle har sine ulyttelige låter. I hvert fall jeg. Men dem vil jeg ikke skrive om. Berners låt minte meg på et uleselig dikt som jeg nylig, i et egentlig ikke spesielt nostalgisk øyeblikk, leste likevel. Det er et dikt som hører til et annet liv, som jeg har gått omveier rundt i åresvis, for ikke som Berner å måtte kjøre ut i veikanten med tårene strømmende over hele fjeset. Slik var nemlig kraften i det diktet, visste jeg, at det ville kunne sette meg alvorlig ute av spill hvis jeg ikke var klar, hvis jeg ikke hadde surret hjertet inn i tjukke lag av bobleplast og gaffateip på forhånd og tatt oksygenmasken på. Og selv om diktet, et sted midt i den lille blå boka det hørte hjemme i, flyttet med meg overalt i disse årene, voktet jeg meg vel for å åpne boka. Den ble stuet bort baki bokhylla, under noe annet, et uberørbart objekt.

Så leste jeg det altså her om dagen, mer eller mindre på slump, mens jeg holdt på med å lage et nytt system i bokhylla.

Oj, tenkte jeg, det var lenge siden. Men det var også alt. Tårene uteble. De store følelsene også. Jeg leste de fire linjene – for så kort er diktet, som jeg ikke gidder å sitere her, siden det er på nederlandsk og dessuten har mistet all mening – og før jeg visste ord av det var jeg ferdig. Det var et lite, finurlig og ganske banalt dikt. Ordene ga meg ellers ingenting, enda jeg kjente dem igjen – det var de samme som hadde fått hele kroppen til å krible, juble, antenne først, til å eksplodere i smerte senere. Nå hadde de sluttet å virke. Diktet var som en gammel hjertevenn man møter på gata, som hilser bortvendt mens hen fortsetter å snakke i telefonen.

Var jeg virkelig så banal før, lurte jeg på. Så jeg noe der som ikke fantes? Eller var diktet bare blitt oppbrukt, ordene blitt gamle og smakløse, som glemt kaffe i en ikke-lufttett boks? Handlet det bare om at noe som føltes som om det aldri skulle gå helt over, virkelig var over nå? Men akkurat dét visste jeg jo for lengst, det var heller ikke dét som gjorde at dette var vondt. Følelsen av tap handlet om selve diktet, det som nå hadde blitt uleselig på ordentlig – for det går ikke lenger an å lese det, blikket mitt fester seg ikke, jeg ser ikke lenger hva som finnes bak ordene, ser knapt nok dem. Det har blitt et tomt metrostopp der dørene ikke åpner en gang, ingen skal av likevel, og det er i hvert fall ingen som løper opp på perrongen og roper ditt navn. Det som var ditt verste mareritt i flere år, hvorfor er du da ikke glad?

Det var noen andre dikt i boka som ropte litt hardere på den som en gang var meg, men uten suksess. Følelsen jeg satt igjen med var som å være sulten, men uten matlyst, å lengte etter noe, men hva faen skulle det være. «For guds skyld, hold deg fast i noe», sies det, fritt oversatt, i diktet «Reisetips» i samme samling («Aan het einde van het begin» av Ruben van Gogh). Det er et godt råd, men hva skal man velge, og hvordan skal man sørge for at håndgrep og stropper ikke bare smuldrer bort underveis? Hva når landemerkene du navigerte etter, over natta har blitt revet?

For guds skyld, hold deg fast i noe. Geoff Berner synger om de reisende, om eksilanter, flyktninger og omreisende musikere, om de som er i bevegelse, noen ganger fra eller til noe, andre ganger uten mål og mening. Selv tror jeg ikke jeg reiste for å løpe fra noe, men så ble det visst borte likevel. Kanskje jeg burde ha hørt bedre etter på flyplassen, på togstasjonen, på vei fra et sted, på vei til et annet: Ikke la din bagasje stå uten oppsyn.