donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Apokalypsen er avlyst

Screen-Shot-2014-11-07-at-9.20.16-AM

Publisert i Argument #5 2014.

Er fremtiden noe å være redd for? En gjenlesning av Douglas Couplands Generation X.

We tell ourselves stories in order to live kalte forfatter og journalist Joan Didion en samling korte sakprosatekster. Det er en av de fineste titler jeg vet om, den har satt seg i hodet mitt som et mantra, jeg gjentar den ofte stille for meg selv, og det er kanskje derfor jeg aldri har turt å lese boka. Tenk om Didions essay ikke kan måle seg med tittelen, eller kanskje, tenk om de faktisk gjør det. Jeg vet ikke om jeg vil klare en sånn bok.

Å møte gamle venner

For vel ti år siden leste jeg en annen bok som på sitt vis handler om det å fortelle historier for å kunne leve: Generation X av den kanadiske forfatteren Douglas Coupland. Boka med den ikoniske tittelen har ofte blitt lest som et portrett av en generasjon. Riktignok ikke min – Coupland skrev den i 1991, da han var tretti. Jeg fylte nettopp tretti selv, og kanskje det var den ubevisste grunnen til å ta frem den lille, slitte pocketboka igjen. Det var som å hilse på noen gamle venner som man ikke har snakket med på mange år. Boka dreier seg om Andy, Dag og Claire, som hver på sin måte har opplevd noe vi kanskje kan kalle et postmoderne sammenbrudd. De har flyktet fra rotteracet, angsten og presset samfunnet hadde å tilby dem og flyttet til en liten by midt i ørkenen, der de for det meste sitter og forteller hverandre historier. Om hvilket øyeblikk fra livet sitt de ville tatt med seg hvis de bare kunne velge ett. Om et møte med mannen som hadde kolibriene i øyne. Om sola som eksploderer og taket på matbutikken som smelter.

Sola som sluker
De kalles gjerne opphavsmyter, fortellingene som handler om verdens begynnelse og undergang. I alle kulturer finnes det historier om nettopp disse tingene – starten, slutten, og en fortrinnsvis sammenhengende fortelling imellom, som forhåpentligvis kan gi svar på spørsmålene om hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hvor vi er på vei hen. For verden er som regel på vei et sted. Kall det Ragnarok, kall det apokalypsen, kall det dommedag eller den røde knappen. Kall det klimakrisen. Generation X begynner med en apokalyptisk visjon: jeg-fortelleren Andy reiser ut for å se en solformørkelse. Alene i en maisåker sitter han og føler noe, «a mood that surely must have been held by most young people since the dawn of time as they have crooked their necks, stared at the heavend, and watched their sky go out».

GenerationX

Mangel på fremtiden
Den starten hadde jeg faktisk glemt. Jeg husket Generation X som en dyster, men også morsom bok som tok samtiden på kornet. Coupland har fått ære for mange nyord som med kirurgisk presisjon beskrev fenomener i samtiden: «McJob», en dårlig betalt jobb uten glede, stolthet eller fremtidsutsikter; «the poverty jetset», unge mennesker som reiser verden rundt uten å ha et fast hjemsted eller fast jobb. Det var begreper ingen hadde brukt før, men som alle kjente igjen umiddelbart, og boka ble av mange oppfattet som en slags diagnose på samtiden. Det mest påfallende i gjenlesningen var derfor å oppdage hvor mye i boka som ikke handler om samtiden. I veldig stor grad handler den om fremtiden. Eller mangel på sådan. Historiene til Andy, Dag og Claire har det med ofte å beskrive nettopp verdens undergang. Som barn av den kalde krigen har de hatt atomtrusselen hengende over seg som en klam skygge – men det er ikke bare menneskene som er problemet, det er selve kloden, sola, universet, som truer med å brenne opp.

En giftig verden
Apokalypsen finnes overalt: Hos paret i trailerparken som har hamstret hermetikk og våpen, i de muligens radioaktive, grønne sandkrystaller som ligger igjen etter atomtestingen i Los Alamos, i hudkreften folk får av å sole seg på en australsk strand. Fremtiden er en ørken, et hav der alt liv er utryddet, et sted der all mening har piplet ut og rent bort i sanden. Boka er merkelig folketom, bortsett fra hovedpersoner er det få mennesker av kjøtt og blod å se. Suset fra en verden i full fart høres dempet i det fjerne, som om det er en vegg mellom Andy, Dag og Claire og livet de har snudd ryggen til. Og så trenger spørsmålet seg på: Hvordan er fremtiden forskjellig fra det livet de allerede lever, i en spøkelsesby der støv og sand dekker ferdigbygde boliger som aldri ble tatt i bruk, der maten muligens er radioaktiv? Hva om verden faktisk allerede har gått under, om apokalypsen har kommet og ingen har gitt oss beskjed?

Klissete nostalgi
Fortiden er et sted i Technicolor. Det er noe man kan gjøre narr av, snakke ironisk om og bruke som rekvisitt – retromoten er et tilbakevendende tema i boka – men det er først og fremst noe som for evig er borte. Til tross for at Andy, bokas jeg-forteller, godt vet at måten han husker fortiden på er preget av klisjeer og falske erindringer, er det paradoksalt nok til fortiden alle tre hovedpersonen vender seg når de skal fortelle noe håpefullt. Nostalgien er en klissete sirup som holder dem sammen, en falsk substans som likevel kan være det beste de har. For hvis ting noen gang har vært bra – selv om det er mulig at man innbiller seg det, og selv om man legger mer i det, og selv om fargene aldri var så sterke og somrene ikke så lange som man husker senere – så kan de kanskje bli det igjen. Andy, Claire og Dag må fortelle hverandre disse historiene for å overleve i en verden uten håp.

Sytepaver
Mens jeg leser kommer minnene tilbake, jeg husker hvordan jeg kjente meg igjen i det dystopiske landskapet, hvordan fremtidsangsten og håpløsheten traff en nerve i meg den gang. Jeg kjente på ønsket om å bare vende verden ryggen til, og lot meg trøste av de merkelige historiene som var liksom sentimentale og kyniske på én gang. Den apokalyptiske stemningen fylte meg (som den må ha fylt ethvert ungt menneske som så himmelen sin gå i svart).
Men nå fylles jeg av raseri. Boka ble utgitt allerede i 1991. Hvordan var disse folka så utslitte i 1991, lurer jeg på. De hadde jo ikke en gang internett å forholde seg til, den konstante informasjonsstrømmen, lolkatter og halshuggingsvideoer side om side, virale budskap i alle kanaler. Finanskrisen hadde ikke kommet ennå (hovedpersonenes syting over «McJobbene» sine som de faktisk selv har valgt, en slags selvproletarisering uten høyere mål enn å slippe fri fra samfunnets høye krav, skjærer i øynene). De visste mindre enn det vi gjør om akkurat hvor raskt polene smelter og havet stiger. Jeg får det urimelige behovet til å avkreve de fiktive personene en forklaring, jeg vil møte Andy, Dag og Claire og spørre dem om hvordan de ser tilbake på den tiden, ironitiden som den kalles, ler de av hvor alvorlige de tok seg selv da? Synes de at de var feige?

Apocalypse når?
Mens jeg skriver dette kjenner jeg at raseriet bunner i en slags sorg. Jeg kjenner meg ikke lenger igjen i boka – vennene fra den gang og jeg har ingenting til felles mer. Vi har ingenting å prate om, livene våre har blitt så forskjellige. Visjonen om at alt snart må ta slutt har blitt byttet ut med følelsen av at det aldri tar slutt, at alt bare fortsetter hele tiden i ett bankende kjør, for mye, for fragmentert, for voldsomt til egentlig å kunne ta stilling til noe, mens tiden går – mot hva?
Da går det faktisk an å føle nostalgi til apokalypsen – til sola som smelter, flodbølgen som sveiper over alt, til det å lene seg maktesløs tilbake og bare gjøre det beste av tiden vi har igjen. Men det å fortelle hverandre historier trenger ikke å bety at man trekker seg ut for å velte seg i duse fiksjoner eller dommedagsvisjoner. Det kan også handle om å stoppe opp og stille spørsmål om det her og nå. Sånn sett er det nok en god idé å åpne boka til essayisten Didion snart. Selv om jeg aner at den kan bli smertefull – god litteratur er ofte det.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 1. desember 2014 av i Uncategorized med stikkord , .
%d bloggere like this: