Det ender her

Publisert i Argument 1-2015, 15. januar 2015

Ekstremer defineres nødvendigvis ut av et gitt midtpunkt. Hva som oppfattes som ekstreme temaer, ekstreme meninger, ekstreme ytringer, vil derfor variere ut fra hvor man står. Kunstnere og forfattere har i all tid søkt etter ekstremene, forsøkt å omfavne det som er bortenfor det vi aksepterer, det som er for vondt, for motbydelig, for mørkt å ta i. Det vi ikke snakker om. Det er her, i den udefinerbare twilight zone, utenfor samfunnets yttervegger, det kan oppstå innsikter som endrer oss. Eller så kan man gå seg vill.

Mot ytterpunktene

Jeg skriver denne noe svulstige innledningen mens jeg forsøker å forstå hvordan i all verden Cornelius Jakhellns siste roman kan ha blitt så ulidelig kjedelig. Jakhelln er en sjelden plante i norsk forfatterflora, en som er kjent for å oppsøke ekstremene og by på uttrykk som mange finner frastøtende. Nazi-estetikk, voldsromantikk, vikingflørt, rasisme, mobbing, svartmetall, sex og avføring – alt mange helst ikke snakker om, i uskjønn forening.

I 2011 ble han i tillegg en uttalt ekstremistisk forfatter, da han i den selvbiografiske essayboka Raseri sammenlignet seg selv med Anders Behring Breivik, hvis meninger han langt på vei kjente seg igjen i. Selv om Raseri har sine feil, mener jeg at den var et interessant og relevant bidrag til den norske debatten om terrorens bakgrunner. Ikke minst da den fikk forholdsvis oppegående mennesker til å rope på sensur.

Språklig ekstremisme

Med tanke på Jakhellns fascinasjon for alt norrønt, bar tittelen Germania et løfte om å gå et skritt videre: Fra vikingromantikk til mørkets hjerte, nazistenes påtenkte germanske storrike. Ved siden av å være et område utenfor Romerriket som var bebodd av germanske stammer, kleber det umiskjennelig et brunt rykte på navnet.

Men Jakhellns Germania viser seg å være Berlin. Byen der han på hipsteres vis bor, tar bussen, puler, er trist, spiser, møter andre norske kunstnere, drikker, er opprømt, slåss. Som om dét ikke er skuffende nok, er det mest radikale som foregår i boka det faktum at den er skrevet på et slags hybridspråk, en blanding mellom norsk og tysk som det må ha tatt tid å skrive – og som gudene må vite tar tid å lese, også. Det er en artig gimmick, men man skjønner den etter en side eller tre.

Branngul sol

Cornelius simpelthen elsker Germania. Byen er bokas sentrum og strålende sol, og antar mot slutten formen av en gud. Alt er «branngult» og «rødskimrende» – et språk som med litt godvilje kan minne om vitalistiske dikt fra tidlig 1900-tall. Men en flammende språkdrakt kan ikke puste inn liv i et slapt og dødt materie.

Det er igjen interessant å sammenligne med Raseri. Kjernen der er Cornelius’ «radikaliseringsprosess» som ung hvit mann som utviklet en usunn besettelse for sin egen kulturelle bakgrunn. Dette skjedde i Paris – en by han hatet. Jeg kan konkludere med at Jakhelln best skriver om ting han ikke liker. Eller for å bruke et bilde som passer bedre i bokas egne repertoar: Mens det brenner i Raseri, er det som er igjen i Germania en rykende askehaug.

Nazi-knekk

Boka synes å være basert på den feiloppfatning at ekstrem tematikk i seg selv er nok til å skape viktig litteratur. «Det eineste der skiller dette Schrift fra en mislücket Guide til Germania, er det brune Lag af brent Zucker. Nazi-Kneck» skriver Jakhelln. Og riktignok bugner sidene over av Holocaustreferanser, «Heil»-rop og mer eller mindre tankevekkende refleksjoner rundt nazismen side om side med beskrivelser av det moderne, kapitalistiske Berlin. Men det blir for mye, for platt. To ganger minus er pluss, men å sette sammen to forhatte ting blir ikke til et godt retorisk poeng. Et dikt til Satan? Heil Adidas? Really?

Banalitetens ondskap

Noe av det mest frustrerende med denne boka er at ethvert tilløp til noe som kan bli interessant druknes i enfoldige nazi-vitser, litterær kitsch eller ren pjatt. De få gangene det står noe på spill, som når Jakhelln skriver om sin mors død, om mobbing eller om Stig Sæterbakken, haster han seg til å skifte til en sexscene (der en «feltgraa Uniform» spiller en større rolle enn hva jeg skulle ønske meg), en 12 siders beskrivelse av musikkutstyr eller fragmenter av Tacitus, som jeg heller ikke har forstått poenget med. Ekstremisten er villig til å ty til ekstreme metoder, skriver Store norske leksikon, og jeg lurer på om seigpining av leseren er blant disse.

En av de mer fornøyelige passasjene i Germania er en utskjelling av kritikerne og massene. De skal få den litteraturen de fortjener! Forfatterne på sin side er pålagt å skrive «werdige Böger. (…) Unwerdig Literatur er den, der er skrevet for at behage og bekrefte». Med dette kriteriet lagt til grunn, er dette i hvert fall ikke en «unwerdig» bok.

Gjennom veggen

På bokas omslag ser vi en by bli utslettet av en svart kule fra oven. «Verlust der Mitte», heter tegningen – tapet av midtpunktet. Kan det være slik at ekstremene blir meningsløse når man har mistet midtpunktet, når man ikke lenger har noe sentrum man tenker ut fra? Kan dét være grunnen til at Germania er så gørr kjedelig, uansett hvor mye sex, Satan og nazister forfatteren pøser ut med?

Jeg begynte å lese med den forventning at jeg skulle med på en ferd mot ytterpunktene, gjennom veggen med dunder og brak. Men så er det som om jeg har kommet inn i et rom der det er bekmørkt og tomt, og det lukter litt mugg. Og da må jeg, med henvisning til en annen forfatters utskjelling av sin kritiker i høst, bare si det som det er: Ingenting ser jeg.

Publisert i Argument 1-2015. Hele nummeret kan leses her.