donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Alle er like for latteren

Publisert i Argument 1-2015, 15. januar 2015

argument_01_2015_hires1
Pennen er mektigere enn sverdet, sies det. Det låter smertelig naivt i lys av angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris onsdag 7. januar, der tolv mennesker – deriblant åtte tegnere og journalister – ble henrettet av islamistiske terrorister. Men kjernen ved utsagnet er at det er naivt, mot bedre vitende. Det handler om en idé, som blir sant fordi vi vil det. Det er den ideen vi nå må kjempe for.

Den onsdagen gikk tankene mine tilbake til november 2004, da den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh ble drept på åpen gate av en radikal muslim. Drapet, som kom få år etter mordet på den høyrepopulistiske Pim Fortuyn, rystet hjemlandet mitt til grunnvollene. Etterdønningene kjennes fortsatt.

Nå som da ble den uhyrlige handlingen fulgt av harme og høye kamprop. Jeg er Charlie Hebdo. Nei, det er du ikke. Trykker du tegningene, heller du bensin på bålet. Trykker du ikke tegningen, holder du med dem. I løpet av kort tid hadde alle inntatt sitt hjørne av ringen.

Nå som da kjenner jeg på tvil. Ikke når det gjelder selve terrorhandlingen. Det finnes ingen unnskyldninger, ingen forklaringer, ingen krenkelse – kanskje det norske ordet det har gått størst inflasjon i de siste årene – som rettferdiggjør dette. Ingen. Tvilen handler ikke om det.

theo-gogh-van_org

Theo van Gogh ble drept 2. november 2004

Jeg var aldri særlig begeistret for Theo van Gogh da han levde. Mye av det han skrev og gjorde syntes jeg var platt og banalt, og jeg hadde ikke sansen for det evig konfliktsøkende. På samme måte er ikke Charlie Hebdo-tegningene min foretrukne form for humor. Jeg har tatt meg i å lure på om det virkelig er nødvendig å drive på sånn.

Men uansett hva man skulle synes om stilen eller tonen, besto Van Gogh og Charlie Hebdos «våpen» av ord og bilder. De plasserer seg i en lang tradisjon av latterliggjøring for å drive frem politiske poeng. Det skiller også deres uttrykk fra drapstrusler og skremmevideoer: Der trollingen brukes for å piske i gang debatten, er sistnevnte ytringer ment for å skremme til taushet.

Charlie Hebdo har harselert med alt fra høyrepopulister, katolikker, rasister og feminister – og altså muslimer. De har vært beinharde på å håndtere én og samme standard for alle. Skal du være med, bør du tåle dette. Eller bli sur, for den saks skyld. Dét er Charlie Hebdos ideologiske plattform: Ingenting er hellig. Alle er like for latteren.

Så møter noen dette med geværkuler. For noe forbanna vanvidd.

Er det virkelig nødvendig? Jo, jeg tror det nå. Dessverre.

Samtidig – tvil. Og spørsmål. Hvorfor er disse tegninger så støtende? Er det den beste måten å kjempe mot radikal islam? Hva betyr det hellige for folk? Handler dette om tegninger i det hele tatt?

Og – hvor får man utdelt den sjekklista mange synsere åpenbart sitter på, den som gjør at man alltid, med hundre prosent sikkerhet, kan vite at man er en av «the good guys»?

For oss som ikke er av den ekstremofile legningen, som kjenner på en voksende uro og skepsis jo mer svart/hvit verden tegnes opp og jo enklere svarene blir, kan det virke best å bare holde munn. Fordi man ikke er helt sikker. Fordi man har en snikende følelse av at det finnes flere gyldige svar.

Men vi må ikke holde munn.Charlie-Hebdo-Secondary1

Det er ikke feigt å ikke være Charlie Hebdo. Men det er dumt å overlate debatten til de ekstreme. Vi trenger bråkmakerne og frontkjemperne – men vi trenger også alle oss andre. Som tviler, lurer og prøver å forstå. La oss gjøre det – høyt – med utgangspunkt i respekten for hvert menneske som et vesen med fri vilje og en rett til å gjøre opp sin egen mening. La oss endelig slutte å dulle med hverandre, og snakke fritt. Og la oss se lengre enn vår egen nesetipp, forbi fanden som nå males på veggen i blodrøde strek.

«Extrema grupperingar med extrema tankebanor vill styra kontinentens framtid», skrev svenske ETCs redaktør Andreas Gustavsson timer etter angrepet, med henvisning til både Paris-terroristene og de islamfiendtlige demonstrasjonene i Tyskland. Kanskje det. Men la oss ta pennen fatt og slåss mot dem så lenge vi kan.

Publisert i Argument 1-2015. Hele nummeret kan leses her.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 26. januar 2015 av i Tekst med stikkord , , .
%d bloggere like this: