donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

En varmesøkende kosmopolitt – om Arnon Grunberg

Publisert i Bokmagasinet 28. mars

Da jeg nettopp hadde begynt å studere, tok jeg av og til toget et stopp forbi universitetet, til Amsterdams flyplass Schiphol. Noen ganger drakk jeg kaffe på panoramaterrassen, men ofte lot jeg meg bare drive med i strømmen av passasjerene, noen slepende på kofferter som så ut som om de inneholdt hele liv, noen drassende på taxfreeposer, noen som løp – og noen ganger en øy i strømmen, et hode som stoppet, et flakkende blikk. Jeg visste ikke helt selv hva jeg lette etter. Det var en følelse som kriblet i brystet, som rommet gleden over det å ha frihet og muligheter, men også redsel og en vag smerte, som om jeg hadde mistet noe.

Noen år senere ville jeg gjenfinne følelsene mine i teori. I sosialantropologen Arjun Appadurais beskrivelser av «global flows», i sosiologen Ulrich Becks undersøkelser av kosmopolitismen i en globalisert verden, kjente jeg igjen strømmens sug.
Hotellmennesket

Arnon Grunbergs litteratur er uløselig knyttet til den strømmen. Den nederlandskfødte, New York-baserte forfatteren kaller seg gjerne et hotellmenneske, etter Joseph Roth, som han også deler en broket, jødisk familiebakgrunn med. Grunberg lever sitt liv i hotellrom og ankomsthaller, på taxiholdeplasser og i restauranter. Derfra sender han ustanselig mengder av tekst inn i verden. I en alder av 43 har han rukket å publisere tolv romaner (to under psevdonymet Marek van der Jagt) og en rekke novelle- og essaysamlinger, i tillegg til å gi ut dikt, skuespill og brev, presentere et TV-program, reise på journalistiske feltoppdrag i krigssoner og skrive ukentlige spalter i flere aviser og tidsskrifter. På nettstedet arnongrunberg.com kan man følge forfatteren gjennom en blogg som nesten daglig oppdateres med små drypp fra alle verdenshjørner.
I dette viltvoksende forfatterskapet vil jeg oppholde meg litt ved bloggen og reisebrevene. I «Grunberg verden rundt» (Grunberg rond de wereld) fra 2004, en samling avisspalter skrevet etter at han forlot hjemlandet for godt, kan vi følge hotellmenneskets tilblivelse og oppblomstring. Essensen settes presist ord på i teksten «New York er full av rene underbukser» om forfatteren Saul (lett gjenkjennelig som Arnon selv) som har en leilighet i New York, men tilbringer hele livet sitt ute. «Vet du at du har mer enn nitti underbukser, dette er ikke normalt lenger», sier kjæresten, og insisterer på for én gangs skyld å spise en hjemmelaget middag:

‘Andre kvinner ville være misunnelige på deg,’ svarte Saul. ‘De må lage mat hver dag’.

‘Jeg får ikke lov til å kjøpe en melkekartong en gang.’

‘Hjemme blir det ingen spising’, sa Saul.

Alt han sa, sa han med ironisk distanse, slik at de i det minste kunne le av det, men han mente det likevel og handlet deretter.

Den siste setningen er betegnende for Grunbergs stil og metode: en deadpan-humor som minner om gamle stumfilmer (Buster Keaton er en av Grunbergs helter), der det komiske og det gravalvorlige ikke lar seg skille. Krangelen om hvorvidt det er lov å steke et egg på sitt eget kjøkken – en scene som, i ulike forkledninger, kommer tilbake i flere av Grunbergs romaner – kan virke trivielt, men rommer et tungt, eksistensielt alvor: Saul/Arnons vegring for å gjøre boligen til et hjem hinter om et liv der tryggheten ligger i å alltid være i bevegelse.
Født inn i flyten

I essayet «Å lese og skrive» skriver Arne Melberg om nomaden at han «… tilhører ingen nasjon, og ikke en gang et kontinent, men befinner seg heller i nasjonens marger og på utsiden av det stabilt kontinentale». Nomaden bærer i seg ambivalensen i det moderne livet, rastløsheten og friheten som ligger i bevegelsen, som strider mot et like dypt ønske om å falle til ro et sted.
Grunberg er en nomadisk forfatter. Han trives i transitt. Menneskene han skriver om, befinner seg i det samme universet: De er restauranteiere, stuepiker og kabinepersonell, eller befinner seg i de internasjonale verdener av forskning, kunst eller, stadig oftere, militære operasjoner. De er rastløse – men ikke rotløse. Ofte er de barn av migranter, bærere av tung familiebagasje. Det har de til felles med forfatteren. Arnon Yasha Yves Grunberg («foreldrene mine ga meg internasjonale navn, slik at jeg kunne slå meg ned hvor som helst») ble født inn i en jødisk familie med dype arr etter 2. verdenskrig. Moren overlevde Auschwitz. Faren levde i skjul i flere år. Nazistene drepte mange medlemmer av familien, som opprinnelig kom fra Tyskland. Arnons eldre søster emigrerte til Israel på 80-tallet og bor i en bosetting ved Ramallah. «Min mor hadde blitt befridd fra leiren, og min søster kunne ikke vente til å bosette seg i en leir selv», skriver han i et reisebrev fra Vestbredden i 2004: «Jeg var ikke blind for den tragiske ironien i det hele, men vil egentlig ikke si noe mer om det. Det er for smertefullt.» I mye av det han skriver er nettopp den jødiske familiens nedarvede smerte, som er knyttet til diaspora og fordrivelse, omdreiningspunktet. Familiens lidelseshistorie blir det eneste holdepunktet i tilværelsen. Der fordrevne forfattere ofte gjenoppfinner seg selv som kosmopolitt, er Grunberg født inn i rollen. Med laptopen under armen iscenesetter han seg entusiastisk som en moderne variasjon på der wandernder Jude – det bibelske motivet av jøden som er dømt til aldri å kunne slå seg til ro, fordi han nektet Kristus tilgang i sitt hjem. Nomadetilværelsen blir utgangspunktet for et forfatterskap som først og fremst handler om mennesker i drift.
Mørkets hjerte

Fra avstand er flyt spennende å observere, som en vill elv sett fra en bru. Da jeg satt på flyplassen og lot meg fylle med fremmed melankoli, var det ufarlig. Jeg trengte jo ikke å ta den med meg hjem. Mye av den vestlige reiselitteraturen er nettopp skrevet med et slikt utsyn: folkemengder som et utgangspunkt for å ta et dypdykk i sitt eget hode, samfunn og landskap som baktepper for romantiske skildringer. Slik kan reiselitteratur ende opp med å bli konsumert som fiksjon, virkelighetsflukt på linje med en TV-serie.
Til sammenligning er det å lese Grunbergs litteratur mer som å få hodet skrudd fast i en metallramme og bli tvunget til å se mennesket, med alt det innebærer. I novellen «Selmonoskys drøm» fra samlingen «Apokalyps» (2014) følger vi for eksempel moldaviske Harry Selmonosky, som emigrerer med familien til Israel og senere med moren til USA, hvor hun må underkaste seg mektige menn for å overleve. Fra sin mors fornedrelse og skam henter Harry en rasende ambisjon, som får utløp i en mislykket journalistkarriere og en fatal reise til Bagdad. Innenfor den noe sjablongaktige rammen viser novellen et nakent bilde av mennesker og hva de gjør med hverandre for å komme seg steder. Harrys mor tvinges av en politimann til å ha sex for å få beskyttelse; heller enn å oppfatte dette som det overgrepet det er, beklager hun seg over at han bare vil komme i munnen hennes og begynner å lure på om hun stinker nedentil. Senere søker også Harry den seksuelle fornedringen, når han prøver å ligge seg til et oppdrag for Washington Post. I Grunbergs verden passerer ikke fremmede hverandre som skip i natten: de kolliderer, bryter og flerrer opp hverandres hud. Og smerten er vanedannende. Raseriets fortærende flamme driver Harry inn i mørkets hjerte. På samme måte har forfatteren selv reist til verdens krigssoner og torturkamre, blant annet til et flyktningeleir i Kongo, som han beskriver som «sykestua i en konsentrasjonsleir».
Overlevelseskunsten

Fascinasjonen for menneskers vilje og evne til å tilbringe hverandre smerte går som en mørk nerve gjennom forfatterskapet, den former en geografisk akse som løper fra konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen, gjennom Israel, til de nye krigene i Irak og Afrika. I «Grunberg verden rundt» sier jeg-personen til kjæresten M. at han holder på med en ny historie: «’Blir folk ødelagt i den igjen?’ spurte hun. ‘Ja’, sa jeg, ‘alltid, i mine historier. Jeg kan ikke noe for det. Det er det eneste som virkelig interesserer meg.»
Mer generelt kan man si at Grunbergs prosjekt handler om å utforske menneskers måter å overleve på og de moralske gråsoner som hører med. Det innebærer blant annet
at alt han tar i blir til tekst. Han byr på seg selv, og andre: Raknende forhold har blitt utbrettet i aviser, intime telefonsamtaler skrevet ut og utgitt, blåmerker fotografert, fuktige servietter utstilt på museum. Forfatteren er nopen for business 24 timer i døgnet. Den selvpålagte transparensen har fått et foreløpig litterært høydepunkt i en spalte hos nettmagasinet «De Correspondent», der han lister opp ukas utgifter og øvrige viderverdigheter fordelt i praktiske kategorier som «Hotell», «Mat» og «Sex» – og i et samarbeid med hjerneforskere ved Universitetet i Amsterdam, der han har skrevet en hel bok med elektroder klistret fast i hjernen. Men jo mer detaljer han utleverer, jo mer lurer man på hva vi ikke får se. Vi kan følge Grunberg overalt, men vi kommer ikke nærmere.
Sadistisk trøst

Grunberg har blitt kalt en kyniker, en forfatter som bare bruker mennesker som sjakkbrikker i et stort eksperiment. Og arbeidsmetoden hans er utpreget analytisk. Som en forsker på sitt laboratorium studerer han menneskene, skraper vekk litt vev her, ser på det under en mikroskop og skriver ned det han finner – på samme måte som han legger han seg selv under lupen
Men for meg ligger det en dyp humanitet i Grunbergs prosjekt. Alle steiner må snus for å se hva som driver oss, dersom det finnes et snev av håp om å finne et svar. Like mye som smerte, handler det ofte om menneskers (ofte feilslåtte og tragiske, men likevel) forsøk på trøst og kjærlighet. Som når han møter en gammel kvinne i en militæreskorte på Vestbredden:

 

Hun påstod at hun fortsatt husket min mor fra konsentrasjonsleiren. Har man først vært i leiren, trenger man aldri mer å være ensom. Jeg hadde glist og sagt: ‘Du er, på avstand, den vakreste kvinnen i hele denne militæreskorten.’ Steingammel og inntørket var hun. Jeg har lagt den skammen bak meg. Kall meg en rævslikker, jeg gir de døende det de har rett på: kjærlighet. Med sadistisk glede.

Det overrasker meg at denne forfatteren har blitt grovt oversett i Norge, etter noen tidlige oversettelser på 1990-tallet, har det vært stille. Det synes jeg ikke vi har råd til å fortsette med. Som ethvert forfatterskap som virkelig er verdt noe, er det en dyptgripende, ofte rystende, undersøkelse av la condition humaine, men dertil – jeg kjenner knapt noen annen forfatter som er så gjennomgripende globalisert, som så presist viser hva som ligger bak begreper som global tjenesteøkonomi, arbeidsmigrasjon og global flows. I en verden som snurrer stadig raskere, gir Grunberg en stemme til den strømmen vi både frykter og lengter etter å la oss trekke under i.
Fakta:

Arnon Grunberg er født i 1971 av tysk-jødiske foreldre og vokste opp i Amsterdam. Som 17-åring ble han kastet ut av skolen. Etter flere år med odde jobber og forsøk på å bli skuespiller, manusforfatter og forlegger, ga han ut debutromanen «Blauwe maandagen» i 1994. Romanen ble et braksuksess og ble oversatt til 16 språk. Det var starten på en svært produktiv karriere som omfatter skjønnlitteratur, essay og journalistikk. Hans siste roman, «Mannen uten sykdom», er fra 2012.
I et forsøk på å finne ut mer om hva forfattere og lesere tenker, skrev han i 2014 kortromanen «Filen» (Het bestand) med elektroder klistret på hjernen. Vanlige lesere fikk lese boka i et laboratorium mens deres hjerneaktivitet ble registrert av hjerneforskere ved Universitetet i Amsterdam.
Grunberg skriver under flere psevdonymer, blant annet Marek van der Jagt, som «debuterte» med romanen «Historien om min skallethet» i 2000. Først da den ukjente forfatteren skulle få en debutantpris, ga Grunberg seg til kjenne.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 3. mai 2015 av i Tekst med stikkord , , , , .
%d bloggere like this: