Vår felles skam – om «Scanguilt»-prosjektet

Kommentar publisert i Bokmagasinet 9. mai.

Vår felles skam

«Erna Solberg, jeg kveles av skam her. Kveles.» Slik lød overskriften på en nettsak fra avisa Nordlys som stadig dukket opp i min Facebook-feed i forrige uke. Kommentaren er skrevet av avisas samfunnsredaktør Lasse Jangås og handler om den norske regjeringas, ifølge Jangås, tafatte og passive reaksjon på flyktningekatastrofen ved Europas grenser i sør.

Det er vanskelig ikke å tenke på krengende båter i Middelhavet under presentasjonen av litteraturviter Elisabeth Oxfeldts nystartede forskningsprosjekt «Scanguilt» på Blindern-festivalen. Våre følelser av skam og skyld i møte med den globale Andre er hovedtema for det tverrfaglige prosjektet. Hva gjør det med oss å leve på toppen av kransekaka, med godt utsyn over alle de som har det verre enn oss?

Prosjektet, som har med seg forskere fra ulike fagfelt som litteratur- og filmvitenskap, teologi, sosiologi og skoleforskning, har vært omtalt i denne avisa før (13. mars). Det ser ut til å ha truffet et ømt punkt. Ubehaget brer om seg i kulturen, friksjonsfylte møter mellom oss og de andre dukker opp overalt: i filmer som «Upperdog», «Tusen ganger god natt» og «De andre», hos forfattere som Vigdis Hjorth, Simon Stranger og Kristian Lundberg, i en tv-serie som «Kampen om tilværelsen».

Fortellingene som utforskes i «Scanguilt» handler om migrasjon, adopsjon og internasjonal krigføring, om ulikhet og makt, og om bildene vi skaper for å holde ut, av oss selv og de andre.

De handler også om det den amerikanske litteraturviteren Sianne Ngai har kalt «ugly feelings»: skam, tvil, irritasjon, uro. Det er de rotete, negative følelsene som ikke fører til handling, men som får oss til å sitte igjen apatisk i møte med politiske og samfunnsmessige fenomener som er for store, for uoversiktlige. I essayet ‘Et skamfullt lite scenario’ (Bokmagasinet 14. mars) skriver Silje Bekeng om det narsissistiske ved slike selvransakelser: Heller enn de andres tanker, følelser og motiver blir den privilegertes dårlige samvittighet det sentrale. Som norskvietnamesiske Yanne i «Upperdog» konstaterer om den traumatiserte krigsveteranen Per, som har drept et menneske i Afghanistan: «Han synes synd på seg selv».

Ved første blikk kan «Scanguilt» framstå som en reise innover i vår egen navle. Men de ulike delene av prosjektet er varierte og reflekterte, og tar opp spørsmål avisenes debattsider pulserer med hver dag. Stipendiat Kristine Leganger Iversens utforskning av migrasjons- og identitetstematikk i samtidspoesi, med unge og omstridte diktere som Yahya Hassan og Athena Farrokzhad, går til kjernen av spørsmålet om hva et statsborgerskap betyr. Kristian Lødemel Sandbergs lesning av fire Kjartan Fløgstad-bøker som motfortellinger til elitenes historieskriving får fram det viktige maktperspektivet. Både klasse- og kjønnsperspektiv er til stede i Oxfeldts eget prosjekt, der hun trekker fram Barbara Ehrenreichs kontroversielle bok «Global Women», som hevder at vestlige kvinners frigjøring har skjedd på bekostning av kvinner i Sør.

Som ikke-skandinav tar jeg meg i å undre på hvor nyttig den nordiske avgrensningen – som sikkert har sine praktiske grunner – egentlig er. Er scanguilt noe annet enn white guilt?  Dukker ikke disse dilemmaene opp overalt der skillet mellom de som har og de som ikke har, blir iøynefallende nok? Noe av forklaringen kan være at vi i det egalitære Norden ikke er så vant å bli konfrontert med store ulikheter og dype urettferdigheter som i for eksempel USA, der kontrastene mellom landets over- og underklasse alltid har vært sterke og synlige. Men prosjektets insistering på skammen som et aspekt ved et /nytt nordisk vi/ kan også framstå som et ønske om å være litt annerledes, og kanskje litt bedre, enn resten av verden. Vi er rike, men mener i det minste ikke at vi har fortjent det.

Oxfeldt spør seg, betimelig, om fenomenet de forsker på faktisk finnes. Det er noe ved prosjektet som bærer preg av ønsketenkning: Å utforske en felles skamfølelse over vår privilegerte posisjon, forutsetter at det finnes en slik skam hos folk flest. Men stemmer det? Hva med de 460.000 nordmennene som stemte på Fremskrittspartiet i siste Stortingsvalg? Hva med dem som jubler i kommentarfeltene under saker om de druknede båtflyktningene i Middelhavet? Da VGTVs Mads Andersen i forrige uke ringte opp folk fra kommentarfeltet, kritiserte flere av dem tanken om at Norge skulle ha et ansvar for å redde folk langt hjemmefra. Hvorfor i all verden skulle det være /vårt/ problem? Usmakelige som disse utsagnene er, representerer de en side ved det nye «nordiske vi» som er minst like reell og problematisk som den skamfulle middelklassen.

Faren ved å stille en samtidsdiagnose er at man risikerer å overse symptomene som ikke passer inn – og at man ender opp med å styrke forestillingene man ønsker å kritisere og plukke fra hverandre. En annen fare er å bli så oppslukt av sine egne følelser at man glemmer det store bildet. Empati er ikke noe som kommer av seg selv, men noe vi aktivt velger, skriver Silje Bekeng i sitt essay, med referanse til Leslie Jamison. Det handler om å løfte blikket og våge å møte den andre, heller enn å flykte innover.

Klarer «Scanguilt»-forskerne å unngå dét, kan dette bli noe av den mest pirrende og relevante samtidsforskningen som gjøres akkurat nå.