donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Kvinnenes varsler

Trykket som «God Bok» i Klassekampen, 17. august 2016

21. april 1971 samlet titusenvis av islendinger seg i havna i Reykja­vík. Etter mange tiårs venting var tida endelig kommet: Håndskriftene kom hjem! Det var snakk om to manuskripter fra middelalderen: «Flateyjarbók», som inneholder konge- og islendingesagaene, og «Codex Regius», det eldste bevarte håndskriftet med Edda-dikt. De hadde ligget oppbevart i København siden 1660-tallet, da den islandske biskopen Brynjólfur Sveinsson sendte dem som gave til Frederik III. Selv etter at Island ble uavhengig fra Danmark i 1944, ble de liggende.

Rammefortellingen i Svava Jakobsdóttirs roman «Fortellingen om Gunnlod» utspiller seg på en flytur fra København til Reykjavík, og turen minner på flere måter om håndskriftenes reise. En navnløs mor sitter på flyet, rådvill; noen rader lenger fram sitter hennes tenåringsdatter, Dis, mellom to politibetjenter. Dis har blitt arrestert på et museum, fordi hun forsøkte å stjele et kostbart gullkar fra vikingtida. Som om det ikke er ille nok, forteller Dis i avhør at hun ble dratt inn en mytisk fortelling da hun så inn i det skinnende karet. Hun ble del i opplevelsene til en kvinne ved navn Gunnlod, en skikkelse nevnt i Edda-diktningen.

svava1svava2
Er Dis blitt psykisk syk, ser hun syner? De fleste antar det, også moren, men når hun hører på historien, begynner hun å tvile og trekker leseren med seg i tvilen. Romanen er bygget rundt morens tilbakeblikk, den er springende, kaotisk som tankene hennes, og veksler umarkert mellom stemmer. Kvinnestemmer. De snakker i munnen på hverandre: moren, Dis, Gunnlod – og, som et mørkt ekko, hennes veileder, Urd, som i mytologien vever menneskenes livstråd.
Perspektivet er karakteristisk for forfatteren. Svava – i god islandsk tradisjon bruker jeg fornavnet hennes – gjorde kvinneliv til sitt tema, i en tid der kvinner var sterkt underrepresentert i islandsk litteratur. «Om [en kvinne] leter etter seg selv og sin erfaring i den foreliggende litterære tradisjonen, vil hun raskt innse at bare en tiendedel av erfaringen er synlig; de andre ni tiendedeler er skjult», skrev hun i et essay om skriving i 1979.

Gunnlod malt av Anders Zorn.

Gunnlod malt av Anders Zorn.

Nettopp kvinners skjulte og halvglemte erfaringer og kunnskap danner kjernen i «Fortellingen om Gunnlod». Hvem var denne Gunnlod, spør flere i romanen, og moren svarer: Odin stjal skaldekunsten fra henne. Historien er kjent fra Håvamål, der Odin forteller hvordan han fikk tak i den magiske mjøden, diktningens råstoff. Uten hjelp fra Gunnlod, «ho, den gode jenta,/ som eg la armen over», ville han ikke ha kommet seg unna med den. Og seinere: «Eg trur Odin / eid ved ringen svor,/ kven kan tru hans tryggleik?/ Frå Suttung sveik han/ skaldemjøden/ og etterlét Gunnlod i gråt» (overs.: Knut Ødegård). Hos Snorre er historien mer tvetydig: «Bolverk (Odin) gikk til han fant Gunnlød; han lå hos henne tre netter, og så gav hun ham lov til å drikke tre drag av mjøden.»

Men hvem var Gunnlod, annet enn Suttungs datter, Odins gode hjelper? Derom tier mytene, og Svava bygger ut rundt de sparsomme linjene og skaper Gunnlods saga, som på islandsk betyr historie. Når Dis ser inn i det speilblanke gullkaret, ser hun et annet ansikt: en ung jente som ber om hjelp. Gunnlod er hovgydje, en kjødelig representant for gudinna som er i jorda, i vekstene og alt det levende. «Det var kvinnenes arv som var betrodd meg. Sangen om skaperverket.» Når landet skal ha en ny konge, skal han først besøke hovgydjas seng. Det er en versjon av en myte som finnes i flere religioner og kulturer: hieros gamos, det hellige bryllup, der en konge «gifter seg» med landet i form av en kvinne. Målet er godt år og fred, fornyet harmoni og velstand, men denne gangen het kongsemnet Odin og alt går galt.

Svava fyller inn historien om sviket mot Gunnlod – men det er mer på spill i romanen. For hva skal det bety at en ung islending blir dratt inn i norrøne myter i København, den gamle koloniale hovedstaden? Moren, en garvet forretningskvinne, krymper seg i møte med en dansk advokat som faderlig spøker: «Islendinger skeier bare ut litt av og til, med stoff og smånasking og løsgjengeri.» Like mye som om datterens fall ned i et mytologisk kaninhull, handler boka om moren, og hvordan tyveriet gjør at hun mister fotfestet.
En dag vakler hun inn på en brun kneipe, forvirret og ør av usorterte følelser. Som den gåtefulle underverdenen i mytene, framstår puben som både skremmende og fascinerende, og befolket av – en slags monstre? «Jeg grøsset, for ved disse menneskene heftet fattigdom og elendighet, og ikke bare det, men også en slags tidløshet, ikke en snev av sorg eller skam, som om de aldri hadde opplevd noe bedre … som om de alltid hadde visst at de skulle havne der». Full av forakt, men også av skam, setter hun seg ned for å motta sin straff. Og oppdager så at blikkene som møter henne, ikke er fylt av hån, men av nysgjerrighet og empati. Dagen etter er hun tilbake, og i Anna, krovertinna, finner hun en som vil høre på henne. Det blir ingen rosenrød fortelling om en fin frue som blir tatt opp i arbeiderklassens omsorgsfulle fellesskap.

svava

Svava er ikke naiv, og hun skildrer moren med en nådeløs omsorg. Forholdet mellom henne og Anna gnisser, med misforståelser og gjensidig skepsis. Men den åpenlyse klasseforakten i starten gir etter hvert vei for et nytt fellesskap, kvinner imellom. Og mens moren føler at hun flyter ut, overskrider grenser, skreller hun også rent fysisk av seg lag på lag: sjalet, gullringene, pentøyet. Påkledning er mer enn en praktisk nødvendighet hos Svava, den definerer status og funksjon. Gunnlod er ikke en guddom, men en ung jente full av følelser og tvil. Men tar hun på seg hovgydjas gullskrud, blir hun en annen, noe annet.
Gullet flyter rikt og tjukt gjennom Svavas moderne eddadiktning. Det er et symbol som har holdt seg gjennom tidene, og fortsatt snakker til oss. I et essay i Klassekampen 30. april tok Edda-oversetter Knut Ødegård til orde for å følge «gullsporet» i den gamle diktningen, som en variasjon på grave­journalistikkens follow the money: Se etter verdiene og du finner de viktigste konfliktene. Så også hos Svava, men det er også et annet, skitnere spor i romanen: jernsporet. Det er menneskenes umettelige tørst etter kunnskap og rikdom, behovet for å grave og grafse etter mer.

Jernet kommer inn i historien med Odin. Som alle gode kongsemner er han sterk og krangle­voren, intelligent og handlekraftig. Men noe er nytt. Odin har vært i fjellene der det utvinnes jern, og han har sett framtida der. Det er Loke, hennes eldste venn, som forteller det til Gunnlod, og han er fortvilet: «Ufullbyrdet sten rev de ut av jordens indre og varmet med ild som om ovnen var en livmor … forstyrret skapningens lover … til menneskene ble øre og gale … de brøt eder, og bror sloss mot bror …» – et ekko fra ragnaroksstrofene i Voluspå. Jern er våpen og makt. Og Gunnlod, hun som vokter gullet og kunnskapen om alt som vokser og gror, vet at dette er starten på slutten.
Kanskje er det derfor hun kaller på Dis. For hvem er egentlig Dis? En opprørsk tenåring, en sint, irrasjonell ungdom som skriker og stikker av. Etter hvert kommer det fram hva hun skriker om: Spaltingen av atomet, menneskets neste steg i å beherske naturen fullstendig. Som Gunnlod føler Dis at man er i ferd med å ta et fatalt feilsteg, at skapningens lover blir forstyrret og jorda ugjenkallelig ødelagt av grådighet og hovmod.

Romanen er opprinnelig fra 1987, og Tsjernobyl ligger over den som en bekmørk skygge. Ironisk nok er det ulykken som gjør at mor og datter får lov til å reise tilbake til Island, inn i det uvisse, for Dis’ skjebne er ikke avgjort. Men moren nekter å skamme seg, hun har nye innsikter i bagasjen, om at det er nødvendig å kjempe sammen, selv (eller kanskje nettopp) når det ikke nytter.
Leser en boka i dag, er det umulig ikke å tenke på oljeleting, skifergass og regnskog som hogges ned. Det kan synes som
om grådigheten aldri vil ta slutt – før bror slåss mot bror, og jorda synker i havet, for så å reise seg på nytt. Og så, hele visa om igjen? Myten antyder det. Men er den en livstråd, vevet av nornene og dermed dømt til å følges helt til slutt – eller et varsel som vi bør høre på før det er for seint?

Svava Jakobsdóttir, «Historien om Gunnlod», 1990. Oversatt av Jon Gunnar Jørgensen

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 1. september 2016 av i Tekst, Uncategorized med stikkord , , , , , .
%d bloggere like this: