Fjolleavstemning

Trykket i Klassekampen, 4. april

Gi folket brød og skinndebatt, så slipper man å høre på dem.

«Skal du stemme?» spør jeg min mor. Det blir stille i telefonen. «Njæ …» kommer det til slutt. «Jeg vet ikke. Det er jo bare tull». Nå er det jeg som blir stille. Hun, som i hele oppveksten min har terpet på hvor viktig det er å bruke stemmeretten sin. Og nå, dette?
Det er folkeavstemningenes vår i Europa. Onsdag står Nederland for tur. Folket skal uttale seg om hvorvidt landet skal tilslutte seg EUs såkalte assosieringsavtale med Ukraina, som trådte i kraft 1. januar. Det er i hvert fall det det offisielt handler om.

Det det egentlig handler om er EU, uansett hvor hardnakket regjeringen og Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker påstår det motsatte.
Nei-sida har ført en hissig kampanje anført av nettstedet Geen Stijl («stilløs»), av mange oppfattet som husorganet til Geert Wilders’ høyrepopulistiske PVV. De hevder at avtalen er et forsøk på snikutvidelse av EU, og at nederlandske skattepenger skal pumpes inn i en korrupt økonomi og et suspekt regime. Geen Stijl er kjent for å slå vilt rundt seg, og argumentasjonen spriker i alle retninger. Hovedpoenget er likevel å yte motstand mot måten storpolitikken bestemmes over vanlige folks hoder. Dette mener også en annen sterk nei-aktør, sosialistpartiet SP. Strange bedfellows – som så ofte når EU er på bordet.
Selve forslaget til folkeavstemningen kom fra noen andre igjen: Borgerinitiativet EU. De har holdt en lav profil inntil forrige uke, da de gikk ut høyt med sitt mål: Nederland ut av EU. «Vi bryr oss ikke om Ukraina», sa en av deres talspersoner rett ut. Gruppa har ønsket seg et EU-referendum i mange år. I fjor kom, etter mye debatt, en lov som gjorde det mulig for privatpersoner å få til avstemning, men kun for nye lovforslag.

Mot alt dette står en påfallende tafatt ja-side, som inkluderer hele det politiske etablissementet. Deres hovedargument er at avtalen vil styrke økonomien og menneskerettighetssituasjonen i Ukraina. Problemet for ja-sida er at få er interessert i selve avtalen – et 323-siders dokument som stort sett dreier seg om handel. Den aktivistiske nei-sida vil snakke om EU; deres egen velgerbase bryr seg lite. Siste uke i mars var kun 30 prosent sikre på at de ville stemme. Av dem er et flertall imot.
Måten den politiske ja-sida har angrepet saken på, er problematisk. At statsminister Mark Rutte, knapt gidder å engasjere seg, er ikke uventet. Hans parti stemte mot referendumloven i fjor. Men også de andre partiene har inntatt en ovenfra-og-ned-holdning. Først prøvde man å avfeie det hele som en protestaksjon fra noen bråkebøtter. Når det ikke fungerte, har retorikken vært nedlatende: Handelsavtalen er altfor komplisert for folk flest å sette seg inn i, og motstanderne gjør seg til Putins nyttige idioter. Dette har selvsagt bare gitt nei-sida vann på mølla.
Det hører med til historien at resultatet bare er gyldig om valgdeltakelsen er på 30 prosent eller mer. Selv da er det ikke bindende, men det vil ikke se pent ut om regjeringen ignorerer folket. Sånn sett er lav valgdeltakelse det beste Rutte kan håpe på. Onde tunger sier at det ikke er ham imot at debatten har blitt til et politisk sirkus om alt og ingenting.

Det ligger en farlig ironi i det hele: Mens nei-sida mener de kjemper en viktig kamp for demokratiet, mener mange moderate stemmer, som min mor, at det er misbruk av det. Folkeavstemningen koster 40 millioner euro. Mye penger for noe mange oppfatter som et sinneutbrudd og en meningsløs sak. I verste fall vil det svekke oppslutningen til framtidige folkeavstemninger. Dermed vil alt arbeidet som ble gjort med referendumloven i fjor, undergraves. Og folket vil igjen være brakt til taushet.