Med åpne armer

Publisert i Klassekampen 19. september 2016.

VI HAVNA PÅ…Madame Nielsens salong med Athena Farrokhzad, Kapittel-festivalen i Stavanger, fredag 16. september.

Med åpne armer

Den litterære salongen er en nærmest mytisk institusjon. Man ser for seg de legendariske parisersalongene: Vakre rom, høyt under taket, fylt med elegante møbler og elegante mennesker som drikker vin mens de uanstrengt utveksler ideer og spissfindigheter med andre utvalgte skjønnånder.

Å skulle kjøpe billett til en litterær salong føles litt som juks. Men man tager hva man haver, tenker jeg i heisen opp til rom 402 i Victoria-hotellet i Stavanger, der Madame Nielsens salong holder hus i anledning Kapittel-festivalen. Stemningen er forventningsfull og litt fnisete. Gjennom teppebelagte korridorer loses vi inn i et rom med fløyelsgardiner, gammeldags tapet og lysestaker.

Midt i rommet står en stor seng, og midt i senga sitter en spinkel kvinne i en hvit kjole henslengt og håndhilser på alle. Ta et glass vin, sier Madame Nielsen, finn en plass.

Det er varmt, og varmere blir det når et førtitalls mennesker bukserer seg inn og setter seg på gulvet. Madame maner til stillhet: All electronic devices must be turned off, sier hun med et smil som ikke åpner for diskusjon.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, for er det noe forfatteren som også er kjent som Claus Beck-Nielsen, bare Nielsen, Das Beckwerk og et halvt dusin andre navn er, er det omskiftelig. Hva jeg ikke forventet, er dette: Madame Nielsen setter seg på sengekanten og tar fram en gitar. Hun synger en melankolsk, smektende chanson. En lite salongkledd type i caps og singlet – sønnen, som vi forstår etter hvert – tasser rundt i rommet og legger til lydeffekter – litt melankolsk piano her, noen beats der, en spilledåse der det trengs.

Madame holdt sine første salonger i Paris, forteller hun, og tok så med seg konseptet i reisesekken. Hver gang inviterer hun «et særlig fremragende fruentimmer» som gjest. I dag er det den svenske poeten Athena Farrokhzad, som for øyeblikket sitter i vinduskarmen og ser en smule skeptisk ut.

Dette er ikke så mye en salong som et teater, forstår vi raskt, en performance bygget rundt denne merkelige fugleaktige skikkelsen med sin avmagrede ballettkropp og sitt vakre, tragiske ansikt. Det er et show tilsynelatende uten koreografi eller retning. Madame konverserer, synger, vitser og ler, klager over varmen og siger utmattet om på senga, for i neste sekund å sprette opp og virvle rundt med oppspilte øyne og sprikende heksefingre. Det er umulig å flytte blikket fra henne.

Etter en halvtime er temperaturen ikke til å holde ut. Madame ber om at vinduene åpnes. Pumpende teknorytmer siger inn fra den stavangerske tropenatta. Vinduene lukkes igjen, noen forlater rommet i rein åndenød. Vi som sitter igjen, er dorske som isbjørn i sommersol, og kanskje vi kan skylde på klimaendringene for at salongen aldri tar helt av som den åndfulle utvekslingen av impulser og ideer jeg drømte om.

Eller kanskje det ikke var meningen. Samtalen med Farrokhzad er kort og litt uforløst. Det er synd, for de er en spennende match: To forfattere som er opptatt av migrasjon, identitet og å overskride grensene mellom kunsten og resten av livet – Farrokhzad ved å innta en uttalt politisk posisjon i alt hun ytrer, Nielsen i form av intervensjoner som fjorårets vandring gjennom Europa i flyktningstrømmens spor, som ble til boka «Invasjonen».

Men dette er et one woman show, og Madame Nielsen, nå i aftenkjole, eier rommet. Hun flakser omkring og gestalter ulike arketyper: En operadiva på sotteseng, en demonisk unge, en månesyk ulvekvinne. Hun slipper løs kroppen og stemmen og flyr i ansiktet på publikum.

Og publikum? They eat that shit up. Rommet er fylt av den litt kleine stemningen som alltid oppstår når folk er innstilt på å bevitne et potensielt galt geni og elske det ubetinget. Noe voyeuristisk, spekulativt. Det er en urettferdig tanke, for jeg tviler verken på Madames inderlighet eller på at i hvert fall en del av tilhørerne blir oppriktig berørt. Jeg blir det selv.

Når hun synger om lengselen etter et menneskes armer rundt seg, er det sårt og ekte, og jeg får lyst til å gi henne en klem. Men sånt gjør man jo ikke.

Det er dette bildet som sitter igjen: Ensomheten i å invitere en mengde fremmede til sitt private rom og synge ut sin sjel – for så, etter at applausen har stilnet, å legge seg mutters alene.