Den uskrevne sagaen

Publisert i Bokmagasinet 24. september 2016.

Anmeldelse av Bergsveinn Birgisson, «Soga om Geirmund Heljarskinn» (Pelikanen, 2016). Oversatt av Jan Ragnar Hagland.

Den uskrevne sagaen

Hvert fagfelt har sin drøm, eller vi kan kalle det en urscene. For astronomen er det å oppdage en ny stjerne, kanskje til og med en galakse. For medisinere er det å finne kuren mot en dødelig sykdom. Og jeg er sikker på at antropologer flest har drømt om å komme over en helt uoppdaget sivilisasjon.

For oss filologer er urscenen å finne et ukjent manuskript. Og det er nettopp slik den islandske filologen og forfatteren Bergsveinn Birgisson åpner sin nye bok: Kort tid etter å ha publisert «Den svarte vikingen» (2013), en studie av den ruvende, men i sagaene lite omtalte vikinghøvdingen Geirmund Heljarskinn, får Birgisson en telefon fra Reykjavík. Det er funnet et avskrift av en gammel skinnbok skrevet av en viss prior Brand, som ser ut til å være nettopp Sagaen om Geirmund! Birgisson får smugtitte på teksten før den blir sendt til ekspertene ved universitetet, og han er ikke i tvil: Dette er ekte vare. Men som manuskriptets opphavsmann, den bitre amatør-filologen Svanur Kjérulf, møter han en vegg av akademisk uvilje. Derfor har han selv tatt på seg oppgaven med å oversette og gi ut sagaen, forsynt av noter og fyldige for- og etterord.

Og for en saga! Her er alt man forventer seg: arverekker, konger og kjemper. Herjing i øst og vest, bosetting på Island, urovekkende drømmer og skaldevers. Men her er også annet: en forteller som byr på seg selv, og, ikke minst, en svært uortodoks hovedperson. Birgissons tese i «Den svarte vikingen» var at Geirmund har «falt ut» av historien fordi han ikke passet inn. Sagaen støtter dette fullt ut. Dette er ikke en vakker, reinhåret nordisk helt, men en mørkhudet viking hvis mor var same eller inuitt, og som blir en hensynsløs slaveeier, voldtektsmann og rovkapitalist. Ikke en type man vil bygge nasjonalhistorien sin på. Sagaen gir dermed et unikt innblikk i sider ved det norrøne samfunnet som man helst har villet glemme.

Det er for godt til å være sant, og det er det da også. Det er Birgisson selv som, lik en nordisk Umberto Eco, fører pennen til både Brand, Torlak biskop (som har strøket ut noe av det mest vulgære) og Svanur Kjérulf. Det er et bugnende overflodshorn av en bok – og den islandske versjonen er enda flottere, der er hovedteksten skrevet på norrønt. Som sagaene blander den fakta og fiksjon, hearsay og litterære mønstre – man kjenner igjen nøkkelscener fra Egil, Gunnlaug og mange av de andre.

Birgisson holder maska gjennom hele boka, men både for- og etterord og Brands refleksjoner rundt det å fortelle eller fortie, peker til forfatterens historiekritiske prosjekt. Sagaen om Geirmund er en antinasjonalistisk saga, skriver han, som bryter med ideen om modige bønder som skapte et egalitært samfunn ytterst på den nøgne ø. Den gir også ansikt og stemme til utelatte grupper: keltiske koner og slaver, samt Geirmunds slektninger fra Nord-Russland.

Det kan nesten virke litt datert, å sparke fra mot de store fortellingene. Er vi ikke alle klar over at historieskriving alltid utelater noen? Men sagatida er fortsatt innhyllet i et gyllent, romantisk skjær. Birgisson har vært med på flere store nyutgivelser de siste årene, som «Flatøyboka» og en ny, samlet oversettelse av islendingesagaene. Om forordene til disse uttrykker betydelig mer selvkritiske, nyanserte og overnasjonale syn på litteraturen enn tidligere, er bokpresentasjonene fortsatt preget av festtaler av den slags hvor det ikke helt passer å nevne kåte, voldsomme onkel Geirmund.

Løsningen Birgisson velger – å dikte vider på bruddstykker for å skape den sagaen man skulle ønske fantes – er ikke uproblematisk. I motsetning til for eksempel Roy Jacobsens «Frost», også et dypdykk i sagamenneskets verden, mener Birgisson at dette ikke er en roman, per se. I en samtale på Kapittel-festivalen ønsket han seg tilbake til tida før romanen – der grensa mellom fakta og fiksjon ikke var absolutt, og sagaen var sin egen sannhet. Man kan si at vi allerede er på vei dit, med vår tids hang til autofiksjon og bekjennelseslitteratur. Men som disse verkene, avler Birgissons prosjekt etiske spørsmål. Er det mulig å «avdekke» glemt historie ved å skrive den selv? Kan et slikt prosjekt gjøre krav på sannhet?

Denne anmelderen velger derfor å være kjedelig moderne og lese «Soga om Geirmund Heljarskinn» som skjønnlitteratur. Og svært vellykket sådan. Birgisson er en fremragende stilist, og blander sagastil og tragikomisk realisme til en salig røre. Om han ikke er en typisk sagahelt, er Geirmund lett å kjenne igjen. Sagaer er alltid skrevet for sin samtid, og historien om den griske vikingen sier mye om nyere islandsk historie. Måten mennene hans systematisk tømmer vik etter vik for hvalross og fugl på, fører tankene til dem som vil skvise hver siste oljedråpe ut av jorda.

Bokas karnevaleske underlivshumor står godt til sjangeren, selv om sexscenene tidvis føles som noe fra en HBO-serie. At det kryr av duvende bryster og ristende rumpeballer er nå så. Verre er at den type voldsporno som preger nåtidas underholdning dukker opp også her. Detaljerte beskrivelser av voldtekter og annen vold mot kvinner er påtrengende, og – mener jeg – unødvendig. Vel kan det være en del av Birgissons prosjekt med å vise at vikingene ikke var mors beste barn, men måten det er gjort på tilføyer lite.

Det er likevel bare en liten skamplett på en bok som ellers er en fest å lese. Det intrikate spillet med fakta og fiksjon er nok ekstra gøy for dem som har et visst forhold til middelalderens litteratur, men det trengs ikke for å nyte scener som denne:

Eit svært så drusteleg gjestebod vart halde, og alle følgde brurefolket til sengs med lys og fagnad då dei snudde seg mot kvarandre, slik skikken var […]. Det vart spydd kring i krokane, og folk hadde mangt til moro, dei brautst og prøvde krefter.

Irske menn slo harpe og song så håret reiste seg i nakken på vikingane.

Jeg tror ikke egentlig jeg noen gang kommer til å finne en uoppdaget saga. Da er det godt at noen tar seg bryet med å skrive nye.