Nye myter for en ny tid

Publisert i Bokmagasinet 11. juni

Nye myter for en ny tid

En av de vakreste beskrivelser av et monster jeg noensinne har lest, er skapt av den britiske forfatteren A.S. Byatt. I «Ragnarok» (2013), en nyfortelling av en rekke norrøne myter, skriver hun om Midgardsormen, en gigantisk orm som ligger som et bånd rundt verden. I mytologien er den fæl og truende, en representant for kaos og mørke, men i Byatts versjon er ikke det hele historien. Hun beskriver Midgardsormen i dens oppvekst, så å si, som et sultent og nysgjerrig vesen som vet at hun ikke hører til – og som spiser alt det vakre som hun så lengter etter å være del av:

Og hele tiden vokste hun. Hun var lang som en hær på marsj over landjorden. Hun var bred som undervannshulene som strakte seg milevis i mørket. Hun tilbrakte mer og mer tid på det mørkeste dypet dit intet sollys trengte ned, der maten var knapp og underlig opplyst i glødende rødt og koboltblått.

Ormens lysende undervannsverden vekker assosiasjoner til forsvinnende korallrev, og i bokas etterord trekker Byatt en parallell mellom monsterets tilvekst og vår tids menneskeskapte klimakrise. Det er ikke ondskap som har ført oss hit, men heller vår grenseløse tørst etter å vite, fatte, plukke fra hverandre og nyttiggjøre oss alt vi kommer over, uten å tenke på konsekvensene.

I tida da beretningen om Midgardsormen ble skapt, var naturen større, rundt menneskenes små innsirklede bosteder var den overalt, mørk og full av farer. Selv om den norrøne litteraturen inneholder få detaljerte naturbeskrivelser, er den full av referanser til kreftene som lurer i landskapet. Da jeg en gang i det islandske innlandet ble overrasket av tett tåke, som visket ut alle holdepunkter på sekunder, mintes jeg med ett de mange historiene om spøkelser og ånder som holder til i fjellet – og for et øyeblikk var de til å ta og føle på.

Kan det å igjen fylle naturen med myter og fortellinger være en vei ut av klimakrisa? Spørsmålet virker underlig. Klimakrise er CO2-utslipp, økende temperaturer og stadig hardere konflikter.

I møte med slike størrelser virker ord kraftløse, og mye av klimalitteraturen er da også preget av pessimisme og avmakt. Mens du leser dette, siver usynlige gasser inn i atmosfæren. Mens du krøller sammen avisa i raseri, fødes den aller siste ungen av en rødlistet dyreart. Fra melankolske, forrædersk vakre katalogiseringer av en dødsdømt natur til selvpiskende kulturkritikk, er utsikten ofte et bunnløst mørke. Men kan litteraturen gjøre mer enn bare å beskrive problemer? Debatten om litteraturens rolle i klimakrisa har blusset opp i det siste, og flere etterlyser nå nye fortellinger.

Blant dem er Espen Stueland, som i «700-årsflommen» (2016) etterlyser en aktivistisk klimalitteratur, en litteratur som kan stå imot den store fortellingen om Norge (Vesten, verden) som blir framført av «petrologene», oljeelskerne. Petrologen er «en inspirert dikter», skriver Stueland, som «samlet oss rundt bålet» for å fortelle en lysende historie om vekst, velferd og teknologisk utvikling. Så bra er den, at det er som om ingen annen historie kan finnes. Klimakrisa handler med andre ord ikke bare om oljeledninger og fracking, men også om språklige konstruksjoner. Men hvilket språk kan vi bruke for å skrive fram et radikalt annerledes perspektiv?
Når vi ser på den nye klimalitteraturen, er det påfallende hvor ofte et religiøst språk dukker opp: Vi trenger nye myter, vi må holde naturen hellig, det finnes en ånd eller sjel i naturen. To av vårens bokutgivelser er talende i så måte. I «Naturen er hellig» av den danske religionshistorikeren Jens-André P. Herbener får de monoteistiske religionene mye av skylda for klimakrisa. Tidligere naturreligioner la til rette for en forholdsvis harmonisk sameksistens av mennesker og naturmiljøet de levde i, hevder Herbener. Da vi flyttet Gud ut av vår verden og til et åndelig plan, og satte mennesket til herre over alt levende, åpnet det for hensynsløs utnyttelse. Lignende tanker synes å ligge til grunn for svenske Natur & Kulturs utgivelse «Det som en gång var». Innrammet av Markus Elmerstads fotografier av truet svensk natur, byr forfatter Helena Granström på en rasende sivilisasjonskritikk. Vårt menneskesentrerte verdensbilde er årsaken til at vi ikke bryr oss om at vi ødelegger naturen:

På samma sätt som en kultur som ser träd som meningsbärande subjekt inte kommer att bedriva trakthyggesbruk, kommer en kultur som bedriver trakthyggesbruk aldrig att se träd som meningsbärande subjekt.

Jeg opplever essayet som problematisk av flere grunner, blant annet Granströms skamløst eksotiserende beskrivelser av samer hun møter i skogen, og en naiv steinalderromantikk hun deler med Herbener. Og jeg er overhodet ikke overbevist om at religion bør få en sterkere rolle i samfunnet, som sistnevnte mener. Likevel kan jeg ikke fri meg for tanken om at perspektivet de to bøkene bygger på, kan ha noe for seg. I dag styres selv den mest offensive klimapolitikken av ideen om at naturen først og fremst er en (endelig) ressurs. Grunnlovens paragraf 112 slår fast at «Enhver har rett til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Når Granström og Herbener ønsker seg et verdenssyn der mennesket ikke er i sentrum, peiler de seg inn i økofilosofiens kjerne. Her til lands er det nok Arne Johan Vetlesen (som merkelig nok ikke finnes på Herbeners litteraturliste) som har gått lengst i å utforske muligheten av et økosentrisk syn som tar utgangspunktet i naturens og økosystemenes egenverdi. I et langt essay i antologien «Nytt klima» (2008) refererer også Vetlesen til et tapt «mytisk» natursyn, men uten å henfalle til nostalgi. I stedet søker han seg mot en utvei i en opplevelse av naturen som fremdeles er igjen. Og her dukker igjen ord som «ånd» og «sjel» opp. Hva de betyr, er noe uklart. Naturens sjel er for den sekulære Vetlesen ikke knyttet til en Gud, ikke engang til små guder i naturen, men til en forståelse av dens iboende verdi som et levende system. Det religiøse språket må her, tror jeg, først og fremst forstås som en måte å motsette seg den objektive vitenskapens språk på, det som også er det rasjonelle, det menneskesentrerte språket.

For å forstå konflikten her fullt ut vender jeg meg igjen til A.S. Byatt, som i sitt etterord til «Ragnarok» skriver om halvguden Loke, den ustabile kraften i norrøn mytologi, han som er opptatt av å skape orden i kaos og kaos i orden: «Hadde jeg skrevet en allegori ville han ha vært den objektive vitenskapelige ånd som enten kunne redde jorden eller bidra til dens raske nedbryting.»

Det anspente forholdet til rasjonalitet, opplysning og vitenskap ulmer også i debatten om antropocen som har pågått i tidsskriftet Vagant siden høsten 2014. Begrepet ble foreslått av naturviterne Paul Crutzen og Eugene Stoermer for å beskrive den geologiske epoken vi nå befinner oss i, der mennesket har etterlatt spor over hele kloden. Det har fått vid utbredelse, men også kritikk for igjen å sette mennesket i sentrum. Både litterater, natur- og samfunnsvitere har meldt seg i debatten, noe som vitner om et behov for å snakke sammen på tvers av faggrenser – og kanskje om et behov for en ny stor fortelling?

I Vagant 1/2016 påpeker Thomas Hylland Eriksen at det nettopp her lurer farer. Antropocen-forestillingen er tiltrekkende fordi den ligner en annen fortelling: den om dommens dag og syndefallet. Igjen er det snakk om at våre handlinger fører til verdens undergang – som en logisk konsekvens, eller til og med en fortjent straff. «Følgelig er begrepet minst like forførende som det er overbevisende, og i kraft av sin potensielle fatalisme, kan det lett bli en oppskrift på intellektuell forvirring og impotens.»

Som mange forskere (og andre) er Hylland Eriksen kritisk til dommedagstenkning fordi han, på tross av dårlige odds, fortsatt øyner muligheten for endring. Men noen mener det toget har gått. På tampen av fjoråret kom enda et, mer radikalt formulert, opprop om å lage nye myter for vår tid. Roy Scranton, litteraturforsker ved Princeton og tidligere soldat i den amerikanske hæren, står bak et manifest med den dystre tittelen «Learning To Die In The Anthropocene». Heller enn å klamre oss fast til håpet om at teknologiske nyvinninger og grønne skifter vil redde våre skinn, bør vi innse at sivilisasjonen vår allerede er borte, mener Scranton: «Om vi vil lære oss å leve i antropocen, må vi først lære oss å dø».

Dødsangsten gjør at vi sitter paralysert i stedet for å forberede oss best mulig på den kommende undergangen – som slett ikke trenger å være slutten for menneskeheten som sådan. På underlig vis forener Scranton beksvart klimapessimisme med en høystemt, nesten jublende tro på menneskers evne til å skape mening og skjønnhet, representert ved Gilgamesh-eposet, kjærlighetsdikt, Homer, Koranen og Bibelen og urfolks beretninger om vær- og treguder.

Det er en merkelig tekst, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om den gjør meg mest nedtrykt eller oppstemt. Scranton er unektelig en slags dommedagsprofet, med sine referanser til forsvunne sivilisasjoner og spådommer om krig og konflikter. Men boka hans er et interessant forsøk på å tenke forbi klimakrisa og skissere en framtid, for kloden og for oss. Og heller enn å vende seg til naturen, søker han svar i kulturen: «Vi må bygge arker: ikke bare biologiske arker, for å viderebringe truet genetisk data, men også kulturelle arker, for å viderebringe truet visdom.»

Igjen en religiøs referanse – men ikke brukt for å etterlyse tro eller åndelighet, heller som et eksempel på de mange sterke fortellingene vi har skapt og som vi har med i bagasjen uansett hvor det bærer.

Ser hun opp komme,

andre gangen

jord av havet,

evig grønnkledd.

Slik begynner siste del av det norrøne skapelsesdiktet Voluspá, delen som tar for seg hva som skjer etter Ragnarok, verdens undergang. Det er åtte strofer om et lykkelig Arkadia, en jomfruelig jord der alle lever i harmoni. De fleste forskere er enige om at denne delen har blitt lagt til diktet seinere, for å passe til en kristen fortelling om verden. Strofen før ender i strid og kaos, ulvene hyler, alle famler i blinde. Det er forståelig at man ønsket seg en annen slutt. Men dette har vi altså prøvd før. Veien ut fra uføret vi er i ligger ikke i en ny stor, autoritativ fortelling som peker framover, oppover, ut av virkeligheten. Den ligger heller ikke i å skrive seg selv ut av historien. Det kan være forlokkende å ønske seg tilbake til en verden fylt av lumske krefter, en natur som er sterkere enn oss, full av farer og hemmeligheter. Det vil også fri oss fra ansvaret som ligger i å stå i sentrum hele tida. Men vi kan ikke skrive oss bort fra oss selv. Vi kan ikke skrive bort den verden vi har skapt oss.