donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

En revne i allting

Publisert i Bokmagasinet 10. desember 2016.

Anmeldelse av Erling Kittelsen, «Fredsslutning. Samtale med Edda» Aschehoug, 2016.

En revne i allting

Se for deg en mann som går sakte gjennom et utstrakt landskap og observerer hvert strå, hver fugl, løfter hver stein. Han kjenner landskapet som sin egen lomme. Likevel er det alltid noe nytt: en spire, et ferskt dyrespor, et samspill av vind, sol og skyer som kaster et nytt lys på åssidene. Han tråkker opp gamle stier, finner nye, leter stadig etter noe, blir aldri ferdig med det.

Omtrent sånn, tenker jeg, er Erling Kittelsens Edda-prosjekter. Den norrøne mytologien har vært med Kittelsen lenge, han skrev en avhandling om den på 1970-tallet, siden har den stadig dukket opp i hans mangfoldige produksjon, mest tydelig i «Hun» (1989) og «Vindkald» (2001), som han kalte samtaler. Også årets bok er en samtale, med Edda. Hva betyr det?

odin-illEddadiktningen vil for de fleste være kjent som en samling av mytologiske dikt om guder og helter. Mange kjenner til gjenfortellingen av middelalderens store filolog Snorre Sturlason, som forsøkte å sette forfedrenes førkristne tro i system og gi skaldene tilgang til et funklende litterært råstoff. Også senere lesninger har lagt vekt på å lime sammen fragmentene, rette ut motsetninger – og å fortelle de gode historiene, om Tor og Odin, jotner og spåkoner, fest og undergang.

Kittelsen er ikke som mytefortellere flest. Heller enn å innta en autoritær fortellerposisjon, over stoffet, kaster han leseren rett ut i det. «Fredsslutning» er delt opp i bolker som kretser rundt ulike guder, vesener og fenomener. Hver bolk begynner med en kort, essayistisk tekst, som følges av strofer fra eddadikt og så, nye dikt: en samtale. Mye plass vies til figurer som ikke pleier å få stor oppmerksomhet, som Høne, en ås vi vet lite om selv om han stadig dukker opp når det røyner på: «Høne har ryggsøyle / holder rommet oppe / aurkonge […] Reiser opp de andre / konge uten verdighet / går inn i mangel […] Høne står / det han har / vet å være.»

Kittelsen sirkler inn, trekker seg tilbake, prøver fra en annen vinkel. Slik danner det seg sakte et bilde av skikkelser som likevel aldri blir helt klare. Det er heller ikke meningen. Fremmedheten, avstanden til dette tankeuniverset, er et poeng i seg selv.

Det som blir veien inn, forbindelseslinjen, er kroppen. Kittelsen risser opp et univers som holdes i balanse av kropper som står, løper og løfter. Selv diktene blir en kropp: «[…] gjennom et kratt av etablerte mytesnutter og nasjonal reklame, så ligger diktkroppen der, Edda […]». Koblingen er like uventet som den er selvsagt: Vi vet ikke hvordan de tenkte, menneskene som skapte disse fortellingene, men også de hadde en kropp, og kroppene lever og puster i mytene.

Bokas tittel, «Fredsslutning», sikter til et grunnmotiv i Eddadiktningen: møter og konfrontasjoner mellom ulike grupper – guder og vaner, jotner, norner, dverger. Hva er de, hva vil de? For Kittelsen er dette kjernen: å møte den andre, å ha rom for den og få i gang samtalen. Å fordype seg i det norrøne handler for ham ikke om å lukke seg inne i egen historie, men om å åpne seg mot verden. Derfor er han også opptatt av alt det som ikke går opp, skjevheten: «det er den som gir en revne for skapelse, det er den alt hviler på».kittelsen

Det er stri lesning. Teksten er motvillig til å slippe leseren inn, forfører henne ikke med flytende språk og store fortellinger, tvert imot; det er haltende og uavklart, tankene spretter opp og ut hele tida, men det er også poenget. Boka er en motstandshandling mot dagens glatte vikinger som dukker opp overalt i samtidens fortellinger – striglete og presset inn i en stadig trangere rolle. Å måtte kjempe med Kittelsens vriompeis av en bok oppleves, paradoksalt nok, som en befrielse, som livgivende. Det er som å bli trukket inn i et mørkt rom, for så, når synet sakte vender tilbake, oppdage skattene som ligger der, mylderet av veier man kan utforske på egen hånd.

Finnes den norrøne mytologien egentlig, spør Kittelsen et sted, og gir ikke noe klart svar. Men ikke faen om han gir seg med å lete etter den. For det er oppgaven Erling Kittelsen har tatt på seg, hans bidrag til å holde verden oppe: Han står det han har. At vi har forfattere som holder på sånn, langt bortenfor dagens nyheter og litterære moter, det er så man kan grine av glede over det. Det gir håp i dystre tider. For å si det med en annen som aldri sluttet å grave og spørre: There’s a crack in everything. That’s how the light gets in.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 26. februar 2017 av i Tekst med stikkord , , , , , .
%d bloggere like this: