donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Moren min sa …

Publisert i Klassekampen 24. desember 2016.

Moren min sa …

Noen ganger, når jeg er i ferd med å sovne, men hodet av en eller annen grunn sliter med å gi seg helt hen, hører jeg i den forvirrende halvsøvnen stemmen til min mor. Noen ganger forstår jeg hva hun sier, andre ganger er det bare rytmen, språket jeg kjenner igjen.

Jeg vet ikke hva det betyr at stemmen er der, om det er hyggelig eller et tegn på at det snart klikker for meg. Men den er der, trygg og irriterende på en gang, den slipper ikke.

I den svenske poeten Athena Farrokhzads makeløse diktsamling «Vitsvit» fra 2013 er det også en mor som snakker. Her burde sammenlikningen også slutte.

For ingenting av det min mor har sagt til meg, likner, kan likne, det som kommer fram i Farrokhzads knappe linjer (der også far, bror og mormor kommer til orde) – en vev av smerte, kjærlighet, skyldfølelse, forventninger, hat og lengsel i en familie splittet og slengt sammen igjen langs storpolitikkens konfliktlinjer, plantet om i fremmed jord.

Likevel. Morens stemme rører ved noe dypt i meg. Og jeg kjente det enda sterkere da jeg på Kapittel-festivalen i Stavanger i september hørte Farrokhzad snakke med sin norske gjendikter, Tina Åmodt.

«Hvitverk», som den norske utgaven heter, kom på Kolon forlag i år. I et lite rom på Sølvberget, et sånt bygg som kler bedre å være bibliotek enn festsal, møttes de to. Samtalen var interessant, men det som virkelig slo meg i bakken, var da begge forfattere leste fra «sin» bok, i munnen på hverandre, så å si:

Min mor sa: Jag ska återta det
som tillhör mig
Du ska möta döden berövad
på språk
Mållös är du kommen, mållös
ska du gå
Moren min sa: Visst ville det
vært underlig å kjenne
en eneste natt som denne
mitt språk i din munn

Farrokhzads insisterende, messende stemme, og Åmodts lett slepende, melodiøse. Snakket de om det samme, leste de fra samme bok? Var dette ett verk, to? Norsk, svensk, hvem sin familie handlet dette om?

Det spilte ingen rolle lenger, stemmene gled inn og ut av hverandre, flettet et nytt dikt, om mødre og døtre og språket og historien. Det skjedde, det som bare litteraturen kan få til, det åpnet seg et rom i språket, på tvers av personlige erfaringer, en felles forståelse, noe som føltes – hvis det er lov å si i 2016, året da virkeligheten ble sprengt i stykker i alle kanaler – så veldig sant.

Min mor sa: Skriv så här
För mina utsikters skull
offrade min mor allt
Jag måste bli henne värdig
allt jag skriver ska vara sant
Mormoren min sa: Skriv sånn
Mødre og språk ligner
hverandre
i det at de hele tiden lyver om
alt

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 26. februar 2017 av i Tekst med stikkord , , .
%d bloggere like this: