Skrevet i stein

Publisert i Klassekampen 20. januar 2017.

Skrevet i stein

Humaniorakrise til tross: Studentene strømmer til studier i runologi.

For 1000 år siden lot en kvinne på Hadeland bygge en bru. I byggverket etterlot hun et minne om en hun hadde kjær: Gunnvor, Trydriks datter, gjorde bru etter Astrid, sin datter. Hun var den hendigste møy på Hadeland, ble det ristet i runer. Hvem var disse kvinnene? Hvordan levde de? Noe ble igjen av dem – for dem som kan tyde tegnene.

Og dem blir det stadig flere av. I høst meldte Klassekampen om en markant oppgang i antall studenter som vil lære seg norrønt og keltisk språk, inkludert runologi, ved Universitetet i Oslo. I en tid der mange mener at humaniorafagene bør bli mer nyttige og relevante for samtida, er det en overraskende nyhet. Hva er det som foregår?

FRA RUNER TIL CHAT

En regntung novemberdag tar jeg turen til Blindern for å se. Et førtitalls mennesker har allerede benket seg for åpningen av en konferanse om epigrafikk, læren om lesning av innskrifter. Her handler det med andre ord om steiner, trepinner, kirkedører og brosjer som folk har ristet budskap i.

Et nokså smalt tema, kunne en si, men det strømmer fortsatt på med folk – unge og gamle. Snart er det tomt for stoler. Førsteamanuensis Terje Spurkland, ansvarlig for det populære runeemnet, holder en tale der eldgamle innskrifter møter flunkende ny medieteori. Spurkland er alt annet enn klisjeen om den støvete, innadvendte humanioraprofessoren. Han trekker linjer fra runesteiner til tabloidaviser og mobilchat, og entusiasmen hans smitter lett over. Likevel – gode forelesere alene kan ikke være grunnen til at runer plutselig trekker fulle saler.

ALL THINGS VIKING

Oppgangen har skjedd over flere år, forteller postdoktor Elise Kleivane meg noen dager seinere. Da hun begynte å undervise i norrønt språk i 2010, var det 25 studenter på innførings­emnet. Nå kommer det dobbelte, mange fra utlandet. Kleivane mener det skyldes et engasjert fagmiljø, god markedsføring og, ikke minst, interessen for «all things Viking».

Vikinger har invadert populær­kulturen de siste årene. Der det før kanskje var noen utenlandske studenter som fant veien inn til det norrøne via svartmetallband eller nyhedendom, er det nå nok å ha HBO for å vekke interessen. Det fører mye positivt med seg, mener Kleivane. En del av de nysgjerrige blir og lærer om mer enn sagakonger og sverd. For eksempel å tenke analytisk om språk.

– Der er det mange som har store behov. Vi lærer jo ikke grammatikk lenger, sier hun.

Å lære norrønt, et språk med fire kasuser, er sånn sett ikke dumt. Men ville ikke et moderne språk gjort samme, eller bedre, nytte?

– For en norsk student er det jo mer matnyttig å studere tysk, medgir Kleivane.

– Men det er det jo nesten ingen som gjør!

Her er altså paradokset: Vi er mer interessert i å lese hva vikinger skrev ned for et årtusen siden enn å lære å snakke med verdens 120 millioner, lys levende tysktalere. Mon tro om det en dypere grunn til det?

STAR WARS – MED VIKINGER

I de siste årene har det vært mye debatt om hva som utgjør «det norske». Noen mener at svaret på dette finnes i den eldste litteraturen. Blant dem er historieprofessor Torgrim Titlestad. Hvis ikke eldre historie gis plass i utdannelsen, vil vi ikke kunne videreføre vår demokratiske kulturarv, skrev han i Klassekampen nylig.

Elise Kleivane er ikke overbevist om at det er historieinteresse som trekker folk til studiene.

– Jeg vet ikke om folk egentlig er så opptatt av historie som av den gode historien, sier hun, og påpeker at mye av dagens vikingfiksjon er storslåtte fortellinger om helter og skurker – ikke så ulikt for eksempel Star Wars-filmene.

Likevel mener noen at norrøn litteratur kan fortelle dem noe om hvem de er?

Kleivane smiler.

– Det er fascinerende at folk havner rett i vikingtida når «det norske» skal defineres. Det er jo en tid med vanvittig kulturutveksling. Hvis du tror vi blir påvirka av andre kulturer i dag …

Hun ramser opp ting som kom fra Europa i vikingtida: kirken, latin, lærdomskulturen, mynter, et sentralisert kongedømme.

– Se for deg at det skulle skje i dag. En ny religion, nye institusjoner. Det er vanskelig å forestille seg.

Likevel: Det finnes noen slående paralleller mellom vår samtid og tida sagaene oppsto i. De ble stort sett skrevet på Island på 1200-tallet – en kaotisk tid preget av borgerkriger. Når framtida er uklar, kan det være fristende å vende seg mot fortidas fortellinger.

EN A ER IKKE EN A

Tilbake til runene. På konferansen på Blindern snakker Terje Spurkland om steiner og manuskripter som den tids massemedier. I likhet med oss hadde fortidas mennesker et behov for å fortelle, tidfeste og dele informasjon med hverandre.

Også Kleivane mener at kunnskap om eldre språk og skriftsystemer kan gi innsikter i dagens mediebruk.

– Man får sett kommunikasjon – det vi holder på med hele tida – fra en annen vinkel.

Kleivane mener at vi i dag er såpass skriftlig orientert at vi tror at bokstaver og språklyder er det samme. Å studere gamle tekster viser at språket utvikler seg.

– Å se at det ikke er selvsagt at en a ser ut som en a, det har vi veldig godt av, sier hun.

Å avkode tegn og skrift, for så å kunne overføre det til andre språk og kommunikasjonssystemer, gir en helt egen glede, mener Kleivane. Hun trekker også fram at man får direkte tilgang til tekstene, uten å måtte ty til oversettelser. Slik kan man, for eksempel, på egen hånd lese ordene en mor skrev om sin datter for tusen år siden.

EN FRAMTID UTEN SKRIFT?

Om det er noen som tenker i store sveip om måtene vi kommuniserer med hverandre på, er det teknologene i Silicon Valley. Hos Facebook og Google finnes det dem som tror at det snart vil bli slutt for skriftspråkene våre, at vi i nær framtid vil kommunisere gjennom videochat og emojis – eller ved hjelp av software som analyserer ansiktstrekk og bevegelser og som skjønner hva vi vil ha før vi har ordlagt oss.

Det høres foreløpig ut som science fiction. Men kanskje vil den teknologiske utviklingen gjøre at det blir mindre igjen etter oss når vi blir borte. Vil noen lese våre ord og spørre seg hvem vi var – vil det i det hele tatt være noen ord igjen? Kanskje er runerenessansen et uttrykk for å både ville forstå, men også etterlate seg noe som er skrevet i stein