Bak fattigdomsbildet

Våren 2016, mens det sakte gikk opp for mange at Donald Trumps valgkamp ikke var en bisarr vits, begynte det å dukke opp en viss type artikler i amerikanske medier. Overskriftene snakket om «Trumpland» og «det glemte USA». Uredde journalister forlot kontorene sine i New York og Washington og dro til Appalachene, fjellkjeden som strekker seg fra delstaten New York i nord til Alabama i sør, og som er kjent for kullgruver, fattigdom og «hillbilly»-kultur. Artiklene forega å grave i det andre Amerika, der det bodde et folk som ikke hadde fått delta i framskrittet. De var hvite, fattige, uutdannede, de hatet alle som var annerledes, de elsket våpen, kull og Trump.

Som enhver i besittelse av en fungerende Twitter-feed, hadde jeg lest noen av disse tekstene da jeg sommeren 2016 kjørte gjennom Appalachene, med en underlig nervøsitet sitrende i kroppen. Jeg så meg rundt etter tegn på Trumpland, telte sørstatsflagg og bilvrak og lurte på hva som kom til å skje hvis vi ble konfrontert av bevæpnede hillbillies. Tankene var skamfulle, fordomsfulle, jeg visste det, men i den klamme heten klumpet fakta, myter og paranoia seg sammen med den underbevisste klangen av banjo. Da vi hadde kjørt igjennom uten å møte ekstrem fattigdom eller sinte Trump-supportere, paret lettelsen seg med en absurd følelse av å ha gått glipp av noe. Å bli snytt for en opplevelse.

Fattigdomsbilder

Jeg forsto at jeg hadde blitt manipulert – men først når jeg halvannet år seinere leser Elizabeth Cattes rasende pamflett «What You Are Getting Wrong About Appalachia», skjønner jeg hvor kraftfull manipulasjonen var, og hvor dypt den stikker. Catte er historiker, lokalpatriot og aktivist. Hun plasserer «Trump country»-sakene i en tradisjon for å framstille Appalachene som et slags negativbilde av USA, et degenerert bakland i evig forfall, befolket av rasistiske idioter. Sjangeren kaller hun for «poverty pictures»: reportasjer utformet for å få et middelklassepublikum til å grøsse og samtidig gi dem noen å peke mot når ting går til helvete.

I 1920-årene skrev en lokal avis en lystig satire om hovedstads-filantropen som kom til Appalachene for å finne fjellmannen, den upolerte, barbariske mennesketypen kalt «The Mountain White». Da han møtte både en lærer og en bibliotekar midt i elendigheten, tok han beina på nakken. Cattes bok er en hyllest til den rike motstandskulturen i regionen – men mest av alt er den en polemisk knyttneve mot feilrepresentasjonen, og særlig mot en forfatter som har blitt dens gallionsfigur.

Hillbillyenes elendighet

For midt oppi Trumps valgkamp kom J.D. Vances bok «Hillbillyens klagesang» (2016, på norsk 2017). Den var alt offentligheten tørstet etter: vitnesbyrd, politisk analyse og nyskriving av myten om det andre Amerika. Vance forteller om sin beinharde oppvekst i en familie av «hillbillies». Han skriver om en slekt og en region preget av rus, vold og arbeidsledighet, men også om lojalitet, oppfinnsomhet og en slags klankultur som han sporer tilbake til fjellfolkets «skotsk-irske» opprinnelse.

Vance kombinerer den amerikanske drømmen – et løvetannbarn som kravler opp av gjørma, får seg en utdanning ved Yale og en jobb som venture capitalist – med den minst like populære oppskriften «fattigfolk bør skjerpe seg». Boka skjøt til bestselgertoppene og ble omfavnet til høyre og, noe mer overraskende, til venstre. Vance ble kastet opp til Trumplands fremste tals­person i mediene.

Catte, på denne tida bosatt i Texas, begynte å få kommentarer om «hennes folk» som hadde det så fælt. Hennes folk, forsto hun, var hvite kullarbeidere. I Vances bok kjente hun igjen virkemidlene fra «poverty pictures», og stereotypen av en fattigdomskultur hvor folk nekter å utvikle seg, tar dumme livsvalg og snylter på velferdsgoder. Men problemet var ikke bare de som ble beskrevet. Det var også alle de som ikke var med: ikke-hvite, skeive, unge, miljøvernere, høyt utdannede, aktivister, venstrevridde. Ifølge Vance og de mange artiklene om «Trumpland», skriver Catte, eksisterte hun ikke.

Hvem sin historie?

Lokal historiker går til angrep mot nasjonalt stjerneskudd fordi hun mener seg feilrepresentert – det låter kanskje ikke grensesprengende. Når Cattes bok er nettopp dét – og når jeg mener at alle som identifiserer seg som venstreside bør bestille den, kaste bunken med debattinnlegg om «klasse vs. identitetspolitikk» ut av vinduet, ta fram en blyant og begynne å understreke den ene sylskarpe setningen etter den andre – er det fordi hun viser så glassklart hvordan kulturelle stereotyper og økonomisk utbytting henger sammen.

Catte går inn i mytene med gravejournalistens innstilling: følg pengene. For hvem er det som tjener på bildet av fjellfolket som «hjelpeløse og fordømte, uten en plass i industrien»? Hvem liker at alle tror at Trump-fenomenet oppsto i gruvebygdene, heller enn i New York? Hvem tjener på å sette hvite og ikke-hvite arbeidere opp mot hverandre? Industribaroner, gruveeiere, utviklere. Venture capitalists. Folk som Don Blankenship, en tidligere gruveeier som ble dømt for å ha slurvet med sikkerheten og være medskyldig i 29 gruvearbeideres død i 2010 – og som stilte som senatorkandidat for republikanerne i vår.

Det handler om hvem som får snakke, hvem sin historie som blir fortalt. Cattes portrett av Appalachene er rotfestet i «kropper mot maskiner, kropper i streik, kropper som med sikkerhet ikke alltid er hvite». Det er arbeiderklassens kamp mot dem som driver rovdrift på mennesker og naturen. Og hun understreker at disse mekanismene ikke stopper ved kullindustrien – de forplantes i utbyttingen av det nye prekariatet, som inkluderer Wallmart-ansatte, renholdere, Uber-sjåfører, fengselsbetjenter, selv lærere og akademikere på midlertidige kontrakter, alle som er i den ansiktsløse kapitalismens vold.

Biologisk argument

Tilbake til J.D. Vances bok, som ble et slags flaggskip for en bestemt type analyser av den sinte og frustrerte hvite arbeiderklassen som valgte Trump (eller Le Pen, Wilders, Listhaug …). Catte peker ut flere problemer. Boka gir vann på mølla til dem som vil avvise koblinger mellom rase og fattigdom i USA: Gjennom en stereotypisk framstilling av fattige hvite som late og uforbederlige, utfordres også ideen om strukturell rasisme og white privilege. To fattig­lus i én smekk.

For det andre skriver Vance seg inn i en uhyggelig tradisjon for å gjøre befolkningen i Appalachene til en slags rase i seg selv, et folkeslag der kulturen så å si sitter i blodet. Som Nancy Isenberg har beskrevet i «White Trash» (2016), har en slik «rasifisering» av fattige hvite amerikanere lange røtter. De har blitt grovt utnyttet og diskriminert, og det forekom tvangssterilisering for å unngå spredning av «dårlige gener». Ideen om «Mountain White»-rasen lever i dag videre i nynazistiske grupper, som forsøker å snu den påståtte genetiske homogeniteten til en styrke.

Kulturell homogenitet, klanmentalitet og stedegenhet som grunn for at folk stemmer på høyrepopulister – mot innvandrere og eliter – er en populær analyse for tida, popularisert blant annet av britiske David Goodhart, som Magnus Marsdal skrev om i denne avisa sist lørdag. Goodharts teori om at folk kan fordeles i «Anywheres» og «Somewheres», der sistnevntes motstand mot fremmede nærmest er medfødt, tilslører økonomiske realiteter og avviser ideen om solidaritet. Oss og dem, never the twain shall meet.

Den dype fortellingen

Cattes forsøk på å ta en enkel fortelling og gjøre den mer kompleks – og synliggjøre hvilke interessekonflikter som tilsløres – minner om et annet bokprosjekt om det andre Amerika. I «Strangers in their own land» (2016) drar sosiolog Arlie Russell Hochschild til Lake Charles i Louisiana, et område preget av fattigdom og industriell forurensning – og av den hyperkonservative Tea Party-bevegelsen. Inspirert av Thomas Franks klassiske bok «What’s the Matter with Kansas?» (2004) ville hun finne ut hvorfor folk som puster inn giftig luft, vil legge ned statlige miljøorganer. Hvorfor de er imot Obama­care. Hvorfor de tror at svarte amerikanere tar fra dem jobber og fordeler.

Det er et paradoks som har fjetret intellektuelle i hele Vesten – hvorfor stemmer så mange «mot sine egne interesser»? Er det fordi de blir ført bak lyset (som er Franks posisjon), fordi de er dumme, sinna, rasister? Hochschild ville vite hva folk følte. Og hun ville se om hun kunne forstå dem – deres «dype fortelling», ideen om hvordan verden henger sammen. Om hun kunne komme seg over «empati­muren», som får oss til å tolke motstandere sjablongmessig og i verste mening.

Portrettene i boka er innsiktsfulle. Ta den konservative miljøaktivisten Mike Schaff, som står alene i et lokalsamfunn som har bestemt seg for at miljøsak er noe de andre driver med. Eller det dypt religiøse ekteparet Areno, som nekter å flytte fra sin forurensede bayou. Hochschild viser at også her finnes det sterke krefter og dype lommer bak historien om de dumme og slemme. Motstanden mot staten og liberalere blir lettere å forstå når en får hele bildet – der vanlige folk stadig overkjøres av industrigiganter og korrupte myndigheter. Samtidig som de føler at minoritetsgrupper sniker i køen som de har blitt forespeilet at de står i.

Stå sammen

«Klarte du å lese ferdig den?» spør en bekjent fra New Orleans, aktivist og miljøverner, når jeg nevner Hochschilds bok – «jeg ville bare skrike». Vi møttes sommeren 2016, da Trump fortsatt var en vits. Hun virker sintere nå, mer urokkelig. Lett for meg å tjatre om dialog og forståelse. Men kanskje er sinnet hennes mer produktivt enn ideen om at hvis vi bare snakker sammen, vil ting bli harmoniske.

For ting er ikke harmoniske, og de har aldri vært det – det er det Elizabeth Catte minner om. Det er en kamp, og det røyner på. Men vi må ha blikket mot de virkelige fiendene. Vi som ikke er industrieiere og elitepolitikere og venture-kapitalister må stå sammen. Solidarisk på tvers av bakgrunn – mot dem som ser på mennesker som varer, som kostnader som må kuttes, som kropper som kan kastes når de er brukt opp. Appalachene må ikke brukes for å ta bort oppmerksom­heten fra transrettigheter og Black Lives Matter, skriver Catte. Kampene må føres side om side.

Boka hennes kommer ikke til å få et like stort publikum som J.D. Vances bestselger. Den er ikke like elegant komponert og medrivende fortalt, og den er ikke utformet for å hamre inn en enkel historie. Den er heller det motsatte: sprikende, vrang og lokal, et mylder av stemmer og bilder. En flerstemt lovsang til mangfoldet og aktivismen. Det er i seg selv en protesthandling. Som det er en protest å ta seg tid til å lytte. Hochschilds bok kan brukes til å klatre oppå empativeggen – Cattes til å ta fram megafonen og rope ut fra toppen for å samle troppene – forén eder!

Publisert i Klassekampen 19. mai 2018