Bernie ville vunnet

Bernie Sanders – sosialisten i et land der ordene «skandinavisk velferdsstat» får mange til å gripe til sin revolver. Historien om den usannsynlige mannen som nesten ble Demokratenes presidentkandidat i 2016, og om den omfattende venstresidebevegelsen rundt Sanders som har vokst fram siden, er god, og viser at spirer av håp kan vokse selv i en brunsvidd ørken.

Boka gis ut i Manifests serie «Radikale bevegelser», som har tatt for seg Podemos, Syriza, Enhedslisten og Jeremy Corbyn. Kompakte bøker som virker mest egnet til inn­vortes bruk på venstresida. Det er bra: Portretter av framvoksende bevegelser kan gi inspirasjon, idéstoff og mat til debatter. Problemet med Bernie-boka er at den gir så lite av det.

Her får vi en heltefortelling der David slåss mot en flerhodet Goliat bestående av sentrums­demokrater, finanskapitalen, media og (i overraskende liten grad) høyresida. Så mange er de slemme, synes forfatteren å ha tenkt, at bokas hoved­person bør få slippe mer motstand. Alt i beskrivelsen av Sanders’ tid som ordfører aner man at her blir det lite rom for motforestillinger. Burlington i Vermont skildres som en idyll, der Sanders nærmest egenhendig vrei land ut av hendene på kapitalister og ga det til folket. Var det så enkelt?

Det får vi ikke vite, for snart er det duket for valgkamp – minutt for minutt. Strisland forklarer noen av de mer innfløkte aspektene ved amerikansk politikk, og her er boka nyttig. Ellers er den omtrent så nyansert og dyptgravende som en presidentkandidats valgkamptale. Politikken er ond og korrupt. Rikinger styrer verden. Folket vil ha Bernie, men sterke krefter står imot. Det er mulig Strisland har rett i mye av dette – det passer i hvert fall som hånd i hanske med de antakelser jeg har om USA og verdens urettferdighet for øvrig.

Men det blir ikke god sakprosa av å bekrefte skjematiske verdensbilder i et programmatisk språk. Bokas største problem er at Strisland gjengir historien til de såkalte «berniekratene» uten kritisk brodd, og at han rygger unna så fort noe begynner å brenne. Tilløp til uenighet i egen leir – i forholdet til Black Lives Matter, i spørsmålet om man burde stemme på Clinton eller ikke – glattes over. Netthetsen og sexismen som et lite segment av Bernie-tilhengerne sto for, bortforklares som et utslag av dårlig nettkultur. Bernie gjør det rette, hele tida. Dermed blir det lite å lære.

Det er synd, for bevegelsen er virkelig spennende. Ifølge etterordet har Strisland vært i USA og snakket med viktige aktivister som Moumita Ahmed, Larry Cohen og Claire Sandberg. Hvorfor hører vi ikke mer fra dem om selve organiseringsarbeidet? Hvorfor snakker forfatteren ikke med Bernie-supportere – og motstandere? I stedet får vi referater av valgmøter (inkludert applaus) og gjengivelse av en mengde mediesaker; vi får for eksempel vite at skuespiller Susan Sarandon vurderte å ikke stemme på Clinton. Hva så?

Vi ser en bevegelse mot et nytt, varmere og mer rettferdig USA, hevder Strisland på slutten. Det er en sterk påstand om et land som valgte Trump, noe boka ikke makter å belegge. Når venstresida skal hente inspirasjon fra utlandet, bør man ta tak i de reelle dilemmaene og problemene – og lære av dem. Det siste vi trenger, er en selvrettferdig fortelling der alt er alle andres feil.

Publisert i Klassekampen 9. juni 2018