Et år i en katts liv tilsvarer sju menneskeår, sies det. Et år i internettets liv er vel noe lignende. For omtrent hundre år siden, rundt 2003, husker jeg folk snakket om «Second Life». Det var en virtuell verden som en kunne sprade rundt i ved hjelp av en avatar – som i et dataspill. Men der spillet «World of Warcraft» ga en vanlig kontorrotte muligheten til å drepe drager, var «Second Life» nokså likt, vel, livet sjøl, med skoler og kontorer, puber og bordeller. Det slo aldri gjennom – men ikke, som noen trodde, fordi vi ikke ville leve livet på nett. Det gikk bare andre veien: Det virtuelle livet viklet seg rundt det fysiske. Heller enn å dele oss i to, ble vi ett med nettet.
Hva har internett gjort med oss? Og hvorfor har det blitt så mye dritt? Det er spørsmålene i tyrkisk-amerikanske Jarett Kobeks dårlige roman «Jeg hater internett». At det er en dårlig roman understrekes av fortelleren, og er poenget. Gode romaner er nemlig oppfunnet av CIA, må vite, for å distrahere oss fra det som foregår. Gode romaner handler om hvit middelklasse som sliter med sex og boliglån, ikke om rovdyrkapitalisme, rasisme – eller slavearbeidet som ligger bak enhver tekst skrevet på en datamaskin, inkludert herværende anmeldelse.
Kobeks roman, derimot, tar opp disse tingene i et bankende kjør. Boka føles i partier som å bli spyttet i trynet av en frådende standupkomiker. Den handler ikke bare om internett, den er skrevet i dets språk: en flat og stakkato prosa full av in-jokes og referanser, korte avsnitt som kan springe fra Silicon Valley-menn til Ayn Rand til J.R.R. Tolkien til en liksom-leksikalsk forklaring på krig («Kriger var svære fester for de herskende klassene, som fra tid til annen fikk det for seg at det kunne være moro for de fattige å drepe hverandre») i en nokså presis gjengivelse av den rastløse klikkinga som har erstattet lesning. Også den belærende fortellerstemmen klinger av internett – men grepet er blodlitterært: Kobek har lest sin Kurt Vonnegut.
Internett-estetikken preger også bokas utforming. Forlaget Fanfare skriver på sin nettside at de «ikke [er] så opptatt av å skille mellom det ene og det andre og gir ut både bøker, album, tidsskrift og nettbaserte prosjekter» står det på nettsida til forlaget. Fint som det låter, mener jeg forlaget er nødt til å skjerpe seg når de skal gi ut bøker. Og da snakker jeg ikke om det gladstygge omslaget, men om at boka ser ut som et uredigert Word- dokument.
Oversettelsen av Emil Flatø er ujevn og enkelte steder uleselig, noe en dyktig språkvasker lett kunne fikset. Det føles litt smålig å komme med slik kritikk mot et såpass sympatisk, motkulturelt prosjekt – men skal vi hegne om den ikke-kommersielle kulturen, kan vi ikke slutte å bry oss om kvalitet.
Det finnes tilløp til plot: Vi følger Adeline, en middelaldrende tegneserieskaper som sier sin mening uten å få med seg at hun blir filmet. Filmen går viralt, Adeline går på Twitter og blir, som enhver kvinne som stikker hodet fram i vår kvinnehatende nettkultur, utsatt for grov trakassering.
Bakom blir vennene hennes jaget ut av et San Francisco der teknologimillionærer presser boligprisene opp og menneskeligheten ut.
Selvpiskinga og den overlegne tonen – ingen, bortsett fra fortelleren, har skjønt at alt dreier seg om PENGER! – blir slitsom i lengden. Kobeks marxistiske perspektiv er nok mer radikalt i et USA der mange selvutnevnte liberals kjøper teknobabbelet. Noe føles datert – boka er tross alt skrevet i 2014, nesten 30 internett-år siden! Det er likevel forfriskende med en kritikk som retter skytset mot menneskene bak teknologien og deres ideologier – i stedet for dagens hysteriske beskrivelser av big data og algoritmer som en slags løpske naturkrefter.
Publisert i Klassekampen 15. mai 2018
donderdag 
Legg igjen en kommentar