Under overflaten

En reise til Louisiana på leting etter det vi sier, og ikke sier, når vi snakker om klimaendringene

En helg i september lot jeg meg suge opp av en orkan. Irma, som hun het, kvernet rundt på den andre sida av Atlanterhavet. Ifølge NRK hadde hun kurs mot Florida-kysten. Jeg ville vite mer og falt ned i et kaninhull av videostrømmer, liveoppdateringer og reportasjer av stuntmeteorologer som konkurrerte om å komme tettest på stormen. En av dem vandret stadig ut av en garasje og inn i en gate der vann skvulpet rundt anklene hans. Så rundt leggene. Knærne. Lårene. En annen sto i et boligstrøk under farlig krengende trær og svaiende elektrisitetsmaster. Han holdt seg fast i en sølvfarget SUV, et urokkelig, bensindrevet fort. Et web-kamera i en havneby viste folk som våget seg ut i elementene, mens høye bølger slo innover. Kommentarfeltet flommet over av blodtørst og grøss: «Look at this crazy mofo, he gonna die», skrev noen. En annen: «Come on Irma. Kill the bitch». Mann mot natur. Live!

Ominøse meldinger tikket inn. «Barbuda is wiped out», lød det et sted. Jeg søkte opp Barbuda, et lite, karibisk øysamfunn. Wiped out. Suget i magen, dette er på ekte, skru av, skru på igjen. Bare til hun treffer land. Jeg hadde aldri tenkt over hvor sakte orkaner beveger seg.

Hele teksten kan leses i Vinduet #1 2018