Vinnermentalitet

Publisert i Klassekampen 28.3.2018.

Da Sylvi Listhaug holdt en pressekonferanse etter å ha gått av som justisminister i forrige uke, var hennes avskjedsord ment som første kapittel i en ny fortelling. Den handlet om den tapre heltinnen som ikke lot seg stilne. Fortellingen om underdogen som ikke gir opp, er kraftfull, det er bare å se en Rocky-film. Og ordene fikk forventet effekt: Listhaugs fans hyllet henne som aldri før.

Rarere var at også deler av venstresida kjøpte fortellingen. «Det er bare å stålsette seg. Hun gikk av som statsråd, men gikk på som martyr», skrev Aps Tonje Brenna i Dagbladet. «Høyreekstremismen er på frammarsj i Norge [ …] Og nå har de en Jeanne d’Arc i Sylvi Listhaug», skrev Rødt-medlem Marthe Jonassen i denne avisa. En dyster spådom, rett etter at et mistillitsforslag fra hennes eget parti fikk det man kan anta var ønsket resultat.Frammarsj, stålsette: Det males et bilde av høyrepopulistene som nærmest mytiske monstre. Uansett hva du gjør, vokser de på det. Vinner du over dem én gang, kommer de bare tilbake med dobbel styrke. Men stemmer det?

I fjor vår spådde mange at Geert Wilders kunne bli Nederlands nye statsminister. Wilders er en sleip ål; han nekter å stille til debatt, men kommuniserer rett fra levra-meninger om islam (en pest), nasjonen (hans), grensene (bør stenges) eller eliten (bør knuses) direkte gjennom Twitter. Han dyrker bildet av seg selv som en ytringsfrihetens martyr, utestengt fra det gode selskap. Et djevelsk dilemma for presse og politiske motstandere: å konfrontere gir ham mer oppmerksomhet; å ignorere bekrefter oppfatningen av å være en paria, og gjør fansen sterkere i sin tro.

Men for å være djevelens advokat her: Hva så? I boka «Folket, det er meg» fra 2017 skriver Simen Ekern godt om hvordan høyrepopulistene forsøker å framstille seg selv som en ustoppelig kraft, en bølge som skyller over Europa. Det henger sammen med at deres selvbilde som representanter for det mytiske Folket. Den gamle ringreven Alain de Benoist, som alt på 1960-tallet forsøkte å pakke inn fascistisk tankegods i nye former, kom i fjor med en ny bok som skulle befeste denne ideen: «Le moment populiste», det populistiske øyeblikket. Da «folket» fikk nok og sa fra.

Men ser man på valgresultatene, er bildet et annet. Folket viser seg, igjen, å være en nokså sammensatt gjeng. Front National vant ikke i Frankrike. Geert Wilders’ PVV ble ikke størst i 2017, og det nylige kommunevalget ble en nedtur. Wilders selv synes å ha mistet mye av sin provokative kraft; han omtales som sliten og forutsigbar, og får få politiske saker igjennom. I stedet reiser han til Ungarn for å la seg bejuble av fans. Mannen som en gang fikk alle til å snu seg når han slapp en tweet, er i ferd med å bli en marginalisert figur.

Dette betyr ikke at faren er over. Men det viser brister i høyrepopulistenes yndlingsfortelling. Martyrstatus er ikke lik politisk makt. Og vi trenger ikke å hjelpe høyrepopulistene ved å spille på deres fortelling, verken ved å kopiere deres politikk, eller ved å skildre dem som usårbare og oss selv som hjelpeløse.

Etter Listhaugs avgang skrev forfatter Marte Michelet på Facebook at det er for mye defaitisme blant høyrepopulistenes motstandere. Defaitisme handler om å gi opp før man må, en tro på at nederlaget er et faktum.

«Man har kanskje blitt så vant til å beskrive situasjonen pessimistisk, som mørk, illevarslende, tragisk, at man ikke helt får til den andre mobiliserende modusen: Optimismen. Beskrivelsen av framgang, overtak, suksess, et større fellesskap, en viktig dag, et viktig skritt i riktig retning», skriver Michelet. Det er gode ord å ta med framover. Å drive politisk motstand må være basert på et håp om at ting faktisk kan bli bedre.