Publisert i Klassekampen 22.10.2016
En lørdag. Jeg leser på Facebook at en mørkhudet bekjent har blitt trakassert på trikken i Oslo. I kommentarfeltet er det sympati og diskusjon. Rasisme? Et råttent eple? Diskusjonen går over til det «typisk norske» med å se bort.
I det andre rommet sitter min kjære og øver på norsken sin. Dagens tema er familieliv. En ektemann, sier en kvinnestemme med avslepen sørlandsdialekt. En kone. Romantisk.Jeg kan ikke for det, jeg må tenke på alle de som sitter på mottak rundt omkring i landet og skal få 50 timer opplæring i norsk samfunnskunnskap og et språkkurs. Så skal man klare seg. Det er høye forventninger å ha til noen man i utgangspunkt har såpass lave forventninger til.
På nrk.no leser jeg en sak om utenlandske kvinner som søker seg til krisesentrene etter å ha blitt utsatt for vold og overgrep fra sine norske ektemenn. De holder ut for å kunne få oppholdstillatelse, i dette landet de har så høye forventninger til.
For noen år siden besøkte jeg og eksen min grandonkelen hans på et lite sted i Nordland. Han var en bereist mann med en interessant historie bak seg, men Oslo var han skeptisk til. Han hadde hørt om Grønland, der var det mange knivstikkinger. Utlendinger og bråk. Jeg minte han om at jeg også var utlending. Et øyeblikk så han litt forskrekket på meg, så fortsatte han med like stø røst: «Men du er jo egentlig ikke utlending, da».
Norskkurset er unnagjort. Vi tar på oss sko, går ut, går på trikken. Ingen ser på oss.
«Det er vi som tar jobbene deres», hvisker jeg ut i den fulle vogna.
donderdag 
Legg igjen en kommentar