Stedet der jeg bor

Publisert i Klassekampen, 31. mai 2018

Stedet der jeg bor

Da et vennepar i Nederland nylig fikk en sønn, kom det et kort i posten fra kommunen. «Velkommen til en ny amsterdammer!» sto det, over et bilde av en glad stork.

Vennene mine er ikke født i Amsterdam selv, som så mange i storbyen ble de værende etter studiene. I bydelen der de bor, har mange røtter fra langt fjernere strøk; en stor andel av de barna som fødes her, er andre eller tredje generasjons innvandrere. Men de er også amsterdammere. Dét skulle det altså ikke være noe tvil om.

Kortet fikk meg til å fundere på hvor mye lettere det kan være å føle seg inkludert som minoritet, eller utlending, i et lokalsamfunn enn i nasjonen som sådan. Det gjelder særlig når kampen om den nasjonale identiteten hardner til. Uansett hva jeg måtte ha i hjertet mitt eller på brødskiva, er jeg jo osloborger. Uansett hva politikerne mener skal utgjøre det norske i dag, er det her jeg hilser på naboene, går i butikken, heier på fotballaget som resten av gata.

Storbyer har det med å bruke mangfold som del av sin identitet. Det er de nødt til – bølger av migranter har kommet hit på vei til et bedre liv, og mange har blitt. Det går ikke friksjonsfritt, parallellsamfunn og kulturkonflikter oppstår. Likevel har det mangfoldige blitt en del av byenes egenart: noe man har felles. I turbulente tider kan byidentiteten styrkes, og gnisse mot det nasjonale. I USA slår byer ring om papirløse immigranter som Trump vil deportere.

Noe lignende kan ses i den sterke identiteten knyttet til bydeler med mange innvandrere – det Muna Jibril i en kronikk 24. mai kalte bydelspride. Når ungdommer fra Groruddalen i Oslo snakker høyt og stolt om bydelen sin, representerer, handler det om en identitet på tvers av det fragmenterte, rotløse som oppstår når politikere forteller innvandrere at de må jobbe hardere for å integrere seg i ett åndedrag, at de aldri vil bli norske i det neste. Bydelen er et fristed, som må beskyttes, skriver Jibril. Heller enn å se på dette som utelukkende negativt, kan man se stoltheten og omsorgen for hjemstedet, som også ligger der.

Dette gjelder ikke bare byer. Det finnes mange eksempler på at innvandrere blir del av små lokalsamfunn – på tvers av nasjonal politikk. Klassekampen har skrevet om afghanere som sover under en bru i Paris og drømmer om Svolvær; om lokalsamfunnet i Dokka som står på for å få afghanske Farida hjem. Igjen i Svolvær protesterte lokalbefolkningen mot UDIs «strategiske flytting» av en gruppe papirløse etiopiere som hadde vært der i årevis: utsendelse i flere akter, der nye røtter ble rykket opp. Det er mange historier om lokalsamfunn som kjemper for å få «sine» barn, kollegaer og venner hjem. Noen mener at slike enkeltsaker skygger for det store bildet i asylpolitikken. Kan det også være motsatt, at sakene viser potensialet i å se nykommere som ressurser og del av samfunnet?

Når stemmer i Frp nå tar til orde for å bare gi norske statsborgere stemmerett i kommunevalg, kan man spørre seg hvor langt partiet har tenkt. I dag må du ha norsk pass for å stemme i nasjonalforsamlingen, mens utenlandske borgere kan stemme i kommunen de har bodd i de siste tre årene (med et unntak for nordiske statsborgere).

Den populistiske appellen i et slikt forslag er lett å få øye på: Vil du at utlendinger med rare hodeplagg, ymse religiøse ideer og annet morsmål skal få bestemme hvordan vi gjør det her? Men spørsmålet bør heller være det motsatte: Vil du bo et sted der deler av dem som bor der, ikke skal få være med på å bestemme? Der de ikke får gi demokratisk uttrykk for sine bekymringer, planer eller vyer for stedet? Der budskapet til en del av borgerne blir «dette har du ikke noe med, så ikke bry deg»?