donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Reisebrev fra Sápmi

En reise til det grenseløse landet oppe i nord, publisert i Fett 3/2018.

Det grenseløse landet

1. Nok nå (Kirkenes)

Noe av det første en legger merke til på vei inn fra flyplassen i Kirkenes er en stensilert graffiti-figur som dukker opp på el-skap og søppelkasser. Den forestiller en gutt i samekofte og lue, med en rund, tegneserieaktig bombe i hånda. Tampen brenner. Figuren har noe komisk ved seg, men jeg aner et alvor bak. En uro.

– Det bygger seg opp en følelse av at nå er det nok, sier Christina Henriksen, vår vert og antakeligvis en av de beste menneskene å møte tilfeldig når man har lyst til å lære mer om Sápmi.

Henriksen har vært representant på Sametinget, er medlem i Samerådet (den eldste samiske NGO med medlemmer fra alle fire nasjonalstater) og styreleder i Riddu Riđđu-festivalen. Huset hennes bærer preg av et engasjert og nysgjerrig sinn – her er plakater og brosjyrer fra urfolksfestivaler rundt om i verden og fra politiske aksjoner. I bokhylla står samisk historie side om side med Koranen. I stua henger et slående verk av Máret Ánne Sara, kunstneren som kanskje er mest kjent verket «Pile o’Sápmi», bestående av 400 reinsdyrskaller, som hun hengte opp foran Stortinget.

Gatekunst 2

Henriksen kan fortelle at gatekunsten er et motiv av den samiske kunstneren fra svensk side, Anders Sunna. Den heter «To colonialism». Under reisen min vil jeg etter hvert forstå at det er en opplevelse som deles av mange i befolkningen: at Finnmark utnyttes som en koloni. Men det er ingen tvil om at det er den samiske befolkningen som har kjent utnyttelsen mest på kroppen.

Riddu Riđđu-festivalen startet som en protest mot fortielsen av samisk kultur, forteller Henriksen. Ungdommer på 1990-tallet krevde plass til kulturen, i tråd med den voksende samebevegelsen. I dag har festivalen vokst til et kraftsentrum med kontakter verden over. På programmet er det film, musikk, dans, scenekunst, håndverk, barneprogram og politiske seminarer. Det er alt fra Mari Boine til en kvinnelig strupesangergruppe fra Tuva, «circumpolar hiphop» og den australske rapperen Baker Boy.

Dronning Sonja har vært blant gjestene. Det var en stor anerkjennelse, sier Henriksen.
– I det samiske samfunnet står man kanskje ikke i kø for å ta selfie med statsministeren. Men kongefamilien er mer samlende.
Det finnes en verden her som er stor og åpner seg for meg i en liten glipe; jeg skulle ønske at jeg kunne spørre mer, men Henriksen må av gårde til Kåfjord, ti timer unna, for årets Riddu Riđđu. Hun skal blant annet ta imot kulturministeren. Jeg lurer på om det blir mange selfier.

2. Grenseland/grenseløs (Kirkenes/Berlevåg)

Grenser sees klarest på tegnebrettet, eller på avstand. Jo nærmere man kommer, jo vagere kan de synes å bli. Museet i Kirkenes heter Grenselandmuseet. Det er her Norge grenser mot Russland, noe mange brått husket høsten 2015, da flyktninger begynte å komme over Storskog. Museet har tatt vare på noen av syklene de brukte. De går organisk inn i en fortelling om et område der ulike folkegrupper alltid har møttes, samhandlet og vært i konflikt. Samer, kvener, finner, nordmenn, russere – og nå nye asylsøkere, de fleste fra Syria.

Det første man møter på museet, er en historiefortelling i korte fragmenter, nesten som dikt, uten klar avsender. Den forteller om et fredelig grenseland – eller rettere sagt, et land uten grenser. Det var ikke de som levde her som begynte med volden. Det var det de som ville sette grenser som gjorde. Skatteoppkreverne og kongenes menn. Korsets folk, krigerfolk. I et eget rom finnes tresnitt og malerier av John Andreas Savio (1902-1938), den første samiske kunstneren som fikk egen utstilling på Nasjonalgalleriet. Rene, klare linjer, en følsom og leken strek.

Oppe er det mange bilder av Ellisif Wessel (1866-1949), politikeren og fagforeningsaktivisten som reiste rundt i Sør-Varanger og dokumenterte leveforholdene til samer så vel som nordmenn. Jeg blir stående lenge foran et bilde av et samisk par med en baby i snøen, foran et reisverk av bjørkestammer. Faren er henvendt til barnet, som er pakket godt inn. Moren ser mot fotografen, hele ansiktet et smil. Det ligger en tillit i bildet som sier noe om Wessel, tenker jeg. I hennes levetid var det fornorskingspolitikken som rådde, samene skulle assimileres, det samiske viskes ut. Bildene hennes er blant få kilder til et levesett som myndighetene mente burde glemmes. Det er en uendelig avstand mellom meg og paret på bildet. Og en umiddelbar nærhet.

Det åpne grenselandet, kulturmøtene og -kollisjonene, kommer stadig tilbake i Finnmark. Noen dager seinere, på en panelsamtale i regi av Klassekampen i Berlevåg, diskuteres det hvordan finnmarkingen blir framstilt. Men hvem er finnmarkingen? Hun er sammensatt, hun kan ha røtter fra hele Nordkalotten. Det betyr slett ikke at det ikke finnes konflikter, men det finnes en forståelse av mangfold som ofte mangler i sør. Da Ap-politiker Helga Pedersen kom i regjering i 2005 spurte VG: «Tenkte man at minoritetskvoten ble dekket da én statsråd i samedrakt svinset rundt på Slottsplassen?». Ting har blitt mye bedre, mener hun, selv om rasismen ikke er borte, det er fortsatt «mye skitt om samer i kommentarfelt». Men det går framover.

Jeg tenker på hvor lite jeg hører om samiske problemstillinger i Oslo-gryta, lurer på hvor mye norske skolebarn i dag lærer om norsk urfolkshistorie. Pedersen mener erfaringene fra grenselandet kan være verdifulle også i møte med nye problemstillinger – om disse erfaringene faktisk blir anerkjent.
– Man kommer ikke noe videre med å inkludere innvandrere når man ikke tar innover seg hvordan man har behandlet sine egne folk, sier hun.

3. Er land i bruk hvis det ikke er noen hus der? (Indre Finnmark)

Vidda

Landskapet åpner seg opp under en stor himmel. Lyng og krekling, små krokete polarbjørk og forræderske myrer. Og myggen, som vi ble varslet om. Det er øde her, om sommeren trekker reinflokkene mot kysten, der det er litt kjøligere. Her og der er hytter og det jeg, etter å ha lest Máret Ánne Saras ungdomsroman «Mellom verdener», gjenkjenner som reingjerder.

Boka forteller om søskenparet Sanne og Lemme, som vokser opp i en reindriftsfamilie, og som en natt møter en underlig skapning i skogen. Myter, folketro og realisme blandes sammen i en bok som gir innsikt i flere verdener som er fremmede for meg – og som tar opp stridstemaer som utbygging av beiteland. Jeg tenker på noe Christina Henriksen snakket om i Kirkenes: planene om å bygge ut jernbane fra Kirkenes til Rovaniemi i Finland. Ettersom klimaendringene – som går raskere i Arktis enn andre steder – har ført til at Nordøstpassasjen vil bli åpnet for sjøtrafikk, handler det om å frakte malm og andre råvarer østover. Alle de norske politikerne er entusiastiske, sa Henriksen. Lokale myndigheter er stadig på besøk i Kina, det er sannsynlig at kinesiske investeringer vil gjøre prosjektet mulig. Selv er hun skeptisk. Det snakkes om å skape arbeidsplasser, men for hvem? Er kineserne opptatt av å bygge opp lokalsamfunn?

Og, kanskje verre: En jernbane vil skjære i landskapet som nå synes øde, vil fortrenge reindriften – som allerede møter store utfordringer med innskrenking av beiteområder, veiutbygging og klimaendringer. Det handler også om definisjoner, og definisjonsmakt, som Henriksen påpekte:
– Hva betyr det å bruke land? Er det i bruk hvis det ikke er noen hus der?

4. En autentisk opplevelse (Karasjok)

I Lonely Planet, reiseguiden vi har anskaffet i god turist-i-eget-land-ånd, kalles Karasjok for «Sami Norway’s indisputable capital». Her finnes Sametinget, kanskje det første samiske signalbygget i Norge, der besøkende kan få omvisning. Her er gatenavn og butikkskilt på samisk, flere bygg er dekorert med kunst med samiske motiver – blant annet en spenstig Marilyn Monroe i samedrakt. Her finnes flere viktige kulturinstitusjoner. Og her finnes Sápmi Park, et friluftsmuseum, eller theme park, alt ettersom, om samisk liv og kultur.

oznor

oznor

Såkalt urfolksturisme er en voksende næring. Ordet får tærne mine til å krølle seg i skoene, jeg ser for meg rike cruiseturister som busses til en landsby for å se «autentisk folkedans» framført av ungdommer med iPhone i lomma. På en annen side: Hva er galt med å opplyse nysgjerrige tilreisende om en kultur som for få tiår siden ble forsøkt visket ut? Skal jeg komme her og kreve at samene forvalter kulturen sin som jeg helst vil ha den? Skal ikke urfolk få lov til å tilpasse seg verden vi lever i?

Jeg kommer til å tenke på utstillingen til John Andreas Savio i Kirkenes. Jeg likte best de bildene som virket utpreget samiske. Reindrift, nordlys, menneske og natur. Snarere enn å se på ham som en kunstner av sin tid, lette jeg etter det fremmede. Det gjorde også hans samtidige. Fascinasjonen over å møte en helt annen kultur ligger farlig nær eksotifisering.

Det viser seg at Sápmi Park åpner opp for slike spørsmål, i tillegg til litt klein lassokasting som nok var verst for skribenten selv. En melankolsk film med mange lag åpner opp for noen av dilemmaene som følger med å være urfolk i en moderne verden. Hvordan ivareta myter og fortellinger som har reist over generasjoner, hvordan ta med seg noe av en kultur der tid ikke fantes, til vår travle hverdag. Hvordan leve med ett bein i to kulturer. Og hvordan forstå det, som en som aldri har måttet velge.

Tilbake på kjøpesenteret går jeg innom bokhandelen. Den er liten, men uventet velassortert – poesiutvalget er bedre enn i noen flaggskipbutikker sentralt i Oslo. Store deler av butikken er selvsagt reservert samiske utgivelser. Navnene er fremmede for meg; forlag som ČálliidLágádus (Forfatternes Forlag), Davvi Girji – og jeg tar meg i et blaff av frustrasjon over å bli ekskludert, at denne offentligheten er lukket for meg. Tenke seg til! Det var i sannhet en autentisk opplevelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 6. oktober 2020 av i Tekst.

Navigasjon

%d bloggere like this: