Kneblingskapital

Publisert i Klassekampen 18.2.2021

«Hollywood kansellerte Gina Carano for å være konservativ», raste den høyrevridde skribenten Ben Shapiro på Twitter i forrige uke. Carano, kjent fra Star Wars-serien «The Mandalorian», mistet kontrakten sin etter en rekke utspill som filmselskapet ville ha seg frabedt: om valgfusk, covid-19 og skumle maktkabaler, og til slutt, at det å være konservativ i USA i dag var som å være jøde under Holocaust. Shapiro og en rekke høyre-influensere har i sin tur «kansellert» Star Wars og Disney. Og sånn går no dagan.

Det som har blitt hetende «cancel culture» er notorisk vrient å diskutere. Noen mener fenomenet innvarsler gulag og bokbål. Andre hevder det er en fiksjon, funnet på av folk som Shapiro (forfatter av bøker som «How to Argue with Leftists and Destroy Them») og høyreradikale krefter for å skape skremmebilder av venstresida.

Det er ikke helt feil. I dagens USA er «cancel culture» like politisert som skytevåpen eller Maga-hatter. På Trump-vennlige One America Network (tenk Fox News på steroider) meldes det at «cancel culture ønsker å utslette vestlig tradisjon for å berede vei for sosialismen». I Trumps parti brukes begrepet nå om alt motstanderne finner på – med det foreløpige høydepunkt at forsvarene hans kalte riksrettssaken «toppen av cancel culture». Språkfolk kaller det «semantisk bleking»: når et ord brukes på så mye at det til slutt ikke betyr noen ting.

Men å droppe begrepet frir oss ikke fra kulturen. Skal venstresida greie å formulere en kritikk, må vi forstå hva vi ser på. Det som begynte som en type aktivisme for generasjonene opplært til at de skulle «bruke forbrukermakta si» for å endre verden, bredte om seg da sosiale medier ble offentlighetens dominerende sfære, til stor jubel. Nå kunne alle heve stemmen og tvitre til presidenten. (Eller henge med Elon Musk på Clubhouse).

I 2006 kåret Time Magazine «DEG» som årets person. «Ja, deg. Du hersker i informasjonsalderen». Men makta som fulgte med en Facebook-profil viste seg å være fake news. Aksjoner for å «kansellere» kjendiser er ikke så forskjellig fra anonyme trollhærer som truer folk til taushet eller prøver å knuse børsen: Forsøk på å ta tronen som var lovet, om så med makt. Det er bare at boikott funker spesielt godt i et klima der omdømme er konge og holdninger er den nye olja.

I USA har skuespillere og journalister blitt sparket over tweets etter press utenfra. Et spørsmål som stilles for sjeldent, er hvorfor ikke arbeidsgivere står opp mot mobben? Svaret er at forpliktelsene overfor styret veier tyngre. Mange lever i praksis som løsarbeidere, også i bransjer som tilhører «elitene»; stillingsvernet i medier, kulturliv og akademia er en vits. Stadig flere hopper av og satser på direkte brukerbetaling gjennom plattformer som Substack eller Patreon: meningers markedsplasser i rett forstand.

Å være kneblet er en forretningsmodell godt som noen. I kulturkrig-sonen i USA popper det hver uke opp magasiner, tankesmier og konsulentselskap som hjelper deg mot cancel culture. Folk som Ben Shapiro og Jordan Peterson har tjent svært gode penger på å selge bøker om at det de sier er forbudt å si. Men konkurransen øker, så konflikten må trappes opp. Slik kan man ende opp med å beskrive grovt antisemittiske konspirasjonsteorier som «konservative» og tjene seg rik på «kulturell motstandskamp».

Alle kriger handler om penger. Å gjøre det lettere å få folk sparket er aldri noe venstresida burde heie på. Derimot bør vi rette blikket mot kulturkrigens profitører – fra dataselskap som håver inn på hatklikk, til politiske entreprenører som tjener på offerstatus.