Midlertidig utsatt

«Du er nykurert og sender hjertelige blikk mot massen av kollegaer som går og sklir og tråkker i snøen, og du tenker: Alt vi kunne gjort. [ …] Du vil at bedriften skal bli redd, at dere skal ses fra de få vinduene når dere marsjerer forbi hallen.»

Det er hovedpersonen i romanen «Midlertidig ansatt», av tyske Heike Geissler, som tenker dette på vei inn til jobben hos Amazon etter en sykemelding. Boka beskriver arbeidet i de vindusløse lagerhallene der folk går og plukker varene vi alle bestiller på døra; sprukne hender, verkende rygger, en slitenhet som setter seg i hele kroppen – og i sinnet. Det tar ikke lang tid før pågangsmotet og opprørstrangen er borte igjen.

Geissler skriver nådeløst om hvordan vi både som samfunn og individ tar avstand fra det arbeidet vi ikke vil se, som ikke vedkommer oss. Fremmedgjøring er en bevisst taktikk for arbeidsgiveren i boka. De (midlertidig) ansatte skal ikke tenke, ikke bry seg, ikke reise seg. Vi andre, kundene, skal ikke ha noen grunn til å tenke på dem.

Jeg kom til å tenke på Geisslers roman igjen da jeg leste at netthandelen har skutt i været under koronakrisa. Verden over sitter folk hjemme hos seg selv og forsøker å gjøre de tingene man vanligvis gjør i et liv – jobbe, lære, leke, være sosial, handle – uten å være i fysisk nærhet av andre. La gå at overskrifter som «hele Norge har hjemmekontor» gir uttrykk for en noe bisarr idé om arbeidslivet. Men få går fri for krisetiltak – også kalt «digital omstilling».

For vi skal ikke la oss lure: Bakom de akutte, og nødvendige, koronatiltakene foregår en kamp om hvordan framtidas arbeidsliv skal se ut. BI-professorer snakker varmt om hjemmekontor som den nye normalen og om 2020 som året vi blir fullt ut digitale. Det er et kjent refreng hvis du har fulgt med på NHO og ulike teknologiprofeters visjoner: framtidas arbeidstakere er fleksible, endringsvillige, alltid påkopla fra kafé, eller stua.

Utenfor kafeen er omstillingen til fjernstyrt og flytende organisering av arbeid for lengst i gang. Gig- og plattform-økonomien – der folk får tildelt oppdrag gjennom apper og formidlingsplattformer – er i sterk vekst. Midlertidighet som normal, algoritmer som sjef. I slike jobber er det notorisk vanskelig å organisere folk, ikke minst fordi man mangler samlingspunkter.

Korona-arbeidslivet får oss som jobber under ordnede forhold til å kjenne på det som forsvinner når man sitter på hver sin tue. Vitsene som ikke helt funker på videochat. Praten man tar i forbifarten om noe som skurrer på arbeidsplassen. Spørsmålet til den stille kollegaen, om hun har det bra. Det er ikke umulig å holde sammen på avstand, men det er vanskeligere.

Ikke får vi gått i tog sammen, heller. Korona har fått selv demonstrasjoner til å flytte seg innendørs, til nettet. Det er fine initiativer, men ikke det samme. Det bør det heller ikke være. Vi må huske at dette er midlertidig, ikke kjøpe ideen om at vi egentlig ikke trenger hverandre, fordi vi kan bli enda mer produktive og effektive uten for mye menneskelig kontakt.

Amazon er på mange måter et symbol på det nye arbeidslivet, der varer og tjenester leveres av en usynlig hånd, mens lagerarbeiderne brytes ned under lave lønninger, dårlige arbeidforhold – ikke minst nå under koronautbruddet – og mangel på tilhørighet. Geissler siterer den tyske filosofen Byung-Chul Han, som skriver: «Det går ikke an å lage en revolusjonær masse av utslitte, deprimerte, isolerte individer».

Koronakrisa kan få noen hver til å kjenne seg utslitt, deprimert og isolert. Men i morgen streiker amerikanske arbeidere ved blant annet Amazon. I morgen skal vi ikke ut på gatene, men vi skal ringe hverandre og gjenta: Dette er ikke den nye normalen. Vi er mange. Tenk på alt vi kan gjøre!