DONDERDAG

Tilbake fra sommerferie i et brennende Europa, mens jeg sakte masserer nyhetsstrømmene inn i skallen for å komme a jour med verden igjen, eller noe, kom dette tipset på min vei: en novelle fra 1950 som utspiller seg på nøyaktig denne dagen. «There Will Come Soft Rains» av Ray Bradbury, jeg videreformidler herved tipset, den kan leses her.

«There Will Come Soft Rains» er det man kaller en postapokalyptisk historie, en historie om en verden der menneskene er borte, men også en historie om alt det vi lager rundt oss som liksom skal tilrettelegge for menneskenes liv, alle maskinene og systemene og hjelperne vi lager, i dette 1950-tallets 2026 er det en hær av snakkende kjøkkendingser og assistenter, men også, for eksempel, bevegelig tapet og små søte robot-ryddemus (jeg leverer protest på samtida, jeg har aldri brydd om å fly, men hvorfor har vi ikke fått ryddemusene ennå?!). Det er en kort novelle som har i seg voldsomt store ting: det handler om ilden, om teknologi, utslettelse – og om skjønnhet, og kjærlighet.

Jeg har ennå ikke lest Bradburys Fahrenheit 451 (som kom tre år etter), men har stått med den i hendene på biblioteket og bladd, og det var som om fingrene tok i noe brennheit, som om flammene forsøkte å bryte seg ut av boksidene, knusktørre, knisprende. Bradbury må ha hatt en… greie med ild. Den skal leses, i dette 2026 der det brenner under føttene på oss, det brenner i skogene, i husene, i bibliotekene. Bradbury lot seg inspirere av nazistenes bokbål til å skrive romanen, mens utgangspunktet for «There Will Come Soft Rains» var frykten for atomkrig, du vet, science fiction. Siste jeg hører fra strømmene er at Elon Musk har annonsert fabrikker på månen, en bit av hans rakett skal for øvrig ha kræsjet inn i den, ellers er Mars fortsatt på timeplanen. De som uthuler og tenner på kloden leter etter en ny planet, men heller ikke på Mars, og dette vet jeg, vil Musk finne det som ligger i et barneromstapet med levende dyr i et vev av farger og fantasi.