Skrekkscenarioet

Publisert i Klassekampen 22. august 2015

«Sultan som ordfører», lød overskriften på en artikkel i denne avisa 11. juni. Saken under bød på skuffende lite dramatikk: Den handlet ikke om et orientalsk maktkupp, men om sjansene til MDGs ordførerkandidat i Oslo, Shoaib Sultan. Det er likevel skrekkscenario nok for mange. Dagsavisen skrev i sommer om hetsen mot Sultan på sosiale medier, der folk skriver om «forbanna muslinger» og spekulerer i om Sultan ønsker å innføre sharia samtidig med eiendomsskatt.

I et år der Michel Houellebecqs dystopi om et muslimsk styrt Frankrike er på alles lepper, er det kanskje ikke overraskende at mange nordmenn ikke føler seg klare for å gi hovedstaden sin i hendene på en som ber til Allah.

Men vi trenger ikke å ty til romaner for å få en idé om hva som kan skje når en muslim tar over makta i et vestlig samfunn. Vi kan bare se til Nederlands nest største by, Rotterdam, der Arbeiderpartimannen og muslimen Ahmed Aboutaleb har vært ordfører siden 2009. Aboutaleb ble født i en liten landsby i Riffjellene, som sønn av en imam. Han kom til Nederland som femtenåring og har møysommelig jobbet seg opp og fram i det politiske landskapet. Det har ikke vært smertefritt. Som marokkansk nederlender med to pass har han møtt på skepsis, frykt og hat.

I dag er han en av sosialdemokratenes mest sentrale figurer og blir nevnt som kandidat til statsministerposten. Det liberale tidsskriftet Elsevier kåret ham i fjor til «Årets nederlender». Aboutaleb har vist seg som en samlende ordfører, en klippe når det stormer i Europas største havneby. Og stormer er det nok av i en by med høy innvandrerandel, høy arbeidsledighet og sterk høyrepopulisme.

Aboutaleb har særlig gjort seg bemerket i debatten om radikalisering og ekstremisme. Høsten 2014 uttalte han at han, i motsetning til regjeringspartiet VVD, ikke ønsker å holde tilbake ungdommer som ønsker å slutte seg til IS i Syria. «Hvis noen synes at dette samfunnet er gjennområttent, så dra», sa han til avisa Algemeen Dagblad. «Bare dra. Men da er det ingen vei tilbake, heller.»

I et debattklima som preges av berøringsangst på den ene siden og fordomsfulle kamprop på den andre, var dette sjeldent klar tale. Med en bakgrunn som ligner den til mange av de radikaliserte ungdommers foreldre, har Aboutaleb en dypere innsikt i problemene rundt innvandring, integrering og rasisme enn politikere flest. Og en autoritet han ikke er redd for å bruke. Han er en av de sterkeste motstemmer til Geert Wilders, lederen i det høyrepopulistiske PVV, som under fjorårets valgkamp tok til ordet for å «minske» antall marokkanere i Nederland.

Bortsett fra at begge er muslimer, har Ahmed Aboutaleb og Shoaib Sultan fint lite til felles. Den steile, intellektuelle Aboutaleb er av en annen støpning enn den sjarmernde, ofte litt uvørne Sultan. Der Aboutaleb som ordførerkandidat var en ringrev fra landets største parti, er Sultan en nykomling fra et parti som på mer enn én måte er grønt. Det er ingen grunn til å tro at et Oslo med Sultan ved roret vil ha mye til felles med Aboutalebs Rottersam – eller Houellebecqs Frankrike under det Muslimske Brorskapet, for den saks skyld.

Religion er en privatsak, påpekte Hadia Tajik nylig. Religion er en avsporing, kan man også si. De som er opptatt av Oslo bys framtid, vil gjøre godt i å se på kandidatenes faktiske politikk.

Men når gamle partifedre stikker hodet fram i sommervarmen og breker om «flodbølger» av flyktninger, melder jo tanken seg. Kanskje hadde det vært på tide med noen friske tilskudd i hovedstadens politiske liv, tross alt.