Kommentar i Klassekampen 25.11.2015.

Byer i Belgia

Når du kjører over grensa fra Nederland til Belgia, skjer det noe med bebyggelsen. Fra de nokså ensformige rekkehusene i nord er det plutselig en kakofoni av byggestiler, farger og størrelser. I Belgia finnes ikke reguleringer for hvordan husene skal se ut. Alle kan gjøre akkurat som de vil.
Min oppvekst var full av vitser om Belgias kaotiske infrastruktur, politiske kriser og evige språkstrid. Slik nordmenn liker å le av svensker, har vi nederlendere det med naboene i sør. Men i disse dager er det lite å le av. Fra hele Europa kastes nervøse blikk mot Brussel. EU-hovedstaden har nå også blitt «jihadhovedstad». Flere av terroristene bak Paris-angrepene bodde i bydelen Molenbeek, som også tidligere har vært i søkelyset for å ha huset terrorister og Syria-krigere. Minst 520 belgiere har hittil dratt til Syria, ifølge den uavhengige terrorismeeksperten Pieter van Ostaeyen.

Så hva er det med Belgia? I analysene etter Paris-terroren dominerer i all hovedsak tre forklaringer som griper i hverandre. Den første handler, som i Frankrike, om en ungdomsgenerasjon som føler seg oversett og utstøtt av storsamfunnet. Ekstremistiske organisasjoner som Sharia4Belgium driver aktiv rekruttering. Islamforsker Montasser Alde’emeh, som jobber med radikalisert ungdom i Molenbeek, forteller om gutter som ikke identifiserer seg med landet de bor i. Brått drar en fra fotballaget ditt for å kjempe i Syria. Så en til. De skryter på sosiale medier av å ha funnet et mål i livet.

Den andre forklaringen går dypere. I en artikkel i den europeiske utgaven av nettmagasinet Politico hevder journalist Tim King at Belgia er en «failed state». Landet har seks regjeringer. Brussel har 19 bydeler med hver sin ordfører og – inntil nylig – egne politikorps.
King skriver at Belgia helt fra statsdannelsen i 1830 har forsøkt å opprettholde en skjør maktbalanse mellom kirka og ulike politiske fløyer. I tillegg kommer en dyp splittelse mellom det flamsktalende nord og det fransktalende sør. Dette har ført til et innfløkt system av parallelle instanser og myndigheter som jobber forbi og ofte mot hverandre. Og mens alle er enige om at systemet ikke funker, er det ingen som vil gi opp sin posisjon.
I virvaret av instanser flyter informasjon som sirup, og forsøk på samarbeid støter på en mur av uvilje og mistillit. Borgerne stoler i liten grad på myndighetene. Legg til underbemannede og fragmenterte sikkerhetstjenester, og man har et samfunn der det er lekende lett å fly under radaren.

Den tredje grunnen, som gjerne trekkes fram av høyresida, er at Belgia ikke har hatt en åpen debatt om innvandring og radikal islam. Mens Pim Fortuyn i Nederland brøytet vei for en hard immigrasjonsdebatt allerede i 2000, har problemer her blitt feid under teppet. Dette mener blant andre fotograf Teun Voeten, som i forrige uke skrev en rasende kronikk om hvorfor han flyttet fra Molenbeek etter å ha bodd der i ti år. Bydelen ble radikalisert foran øynene hans, skriver Voeten, uten at noen våget å si eller gjøre noe, i frykt for å støte noen. Belgia har blitt et trykkoker der noen temaer, som islam, ikke kan diskuteres. Kritiske stemmer blir stemplet som høyreekstreme.
Både Voeten, Alde’emeh og Van Ostaeyen forteller at de har varslet, mye og ofte, uten å få gehør. Alde’emeh skrev detaljerte artikler om Syria-krigerne han intervjuet. Van Ostaeyen varslet i februar om en trussel mot Frankrike fra hjemvendte IS-krigere. Men ingen gjorde noe før det var for seint.

Så smalt det i Paris, og med det ble også Belgia brutalt flerret opp. Det er ikke lenger mulig å ignorere problemene. Nå starter den tunge jobben med å reparere et samfunn fullt av smutthull.