donderdag

carline // kritikk // tekst // diverse

Sagastrid, revisited

Publisert i Klassekampens Bokmagasin 18. februar 2017

Det er ikke hver dag vikingenes gjøren og laden diskuteres i Dagsnytt 18, men 12. januar skjedde det. Historieprofessorene Torgrim Titlestad og Hans Jacob Orning traff hverandre i en debatt som startet i Klassekampens spalter.

Stridens eple er det norrøne tingsystemet, som ifølge Titlestad er kimen til våre nordiske demokratier. Orning på sin side mener at ideen om det demokratiske og likestilte vikingsamfunnet er en myte. Lad kulturkanonene folkens, det er (snart) vår!

Debatten er interessant, fordi den også handler om noe langt større: hvordan historie skrives og brukes. Her kommer sagalitteraturen inn. Mye av det vi i dag vet eller tror om vikingtida er basert på manuskripter som ble skrevet ned flere hundre år seinere. Mens tidlige historikere slukte disse rått, dukket det etter hvert opp spørsmål som har ført til opphetete debatter. Kan vi nå egentlig stole på disse skriverne? Hvor lenge holder historiske fakta seg i muntlig overlevering? Hva om historien vår er dikt og forbannet løgn?

sagakritikk

Nå har det kommet en ny bok som skal kaste lys over debatten. «Sagakritikkens historie» er skrevet av historiker Sigvald Grøsfjeld jr., og utgitt av Saga Bok, som også Torgrim Titlestad er tilknyttet. Baksideteksten lover en helhetlig fremstilling av sagakritikkens utvikling, fra 1600-tallet og frem til i dag. Nettopp det vi trenger. Eller?

Dessverre bidrar ikke boka til å gi oversikt, for det er uklart hva Grøsfjeld har villet skrive: et autoritativt oversiktsverk, en avhandling eller et innlegg i debatten han omtaler. Det første er boka ikke, til det er utvalget av forskere som omtales for snevert. De presenteres som «de mest representative» fagfolkene, uten at dette utdypes.

Grøsfjeld forteller en grøsser av en historie: Etter hundreår med gradvis mer kildekritisk tilnærming til sagaene, kom i 1911 den radikale «hyperkritikken» med svensken Gustav Weibull og nordmannen Halvdan Koht i spissen. De var inspirert av marxismen (noe Grøsfjeld understreker gjentatte ganger) og mente, kort sagt, at sagaene ikke kunne brukes som troverdige kilder til tida de beskrev. Etter at radikalerne satte tennene sine i sagaene, får man inntrykk av, lå det bare filler og blodsøl igjen. Kun noen djerve fritenkere, deriblant Torgrim Titlestad, har siden våget å ymte frampå om at det kan ligge historisk sannhet i sagaene.

Det siste mener nok også Grøsfjeld, uten at han sier det rett ut. Men det store kildearbeidet er pakket inn i et språk som legger klare føringer for hvordan historien skal leses – og hvem som befinner seg på «riktig» og «gal» side.

Mens de radikale drev med «nådeløse angrep» på sagaene og var preget av «tradisjonsskepsis», roses Titlestad for å ha bidratt med en «ny sammenhengende og mer positiv forståelse» som kan «gjenreise tilliten» til kildene. Jeg som ikke er faghistoriker, men som har lest flere versjoner av denne historien (for eksempel Else Mundals «Sagadebatt» fra 1977), begynner å tvile på bokas svart-hvit-framstilling.

Ironisk nok terper Grøsfjeld på at historieskriving aldri er nøytral og at forskeres ideologiske ståsted har betydning. Om sitt eget ståsted er han ganske taus. Men noe mener han:

Slik en velvillig bruk av sagaene i sin tid gjorde nytte i nasjonsbyggingens tjeneste, vil devaluering av sagaenes historiske kildeverdi kunne ha en tilsvarende nyttefunksjon for den som i vår tid måtte ha nasjonsnedbygging, internasjonalisering eller multi-kulturalisme som mål eller ideal.

Påstanden blir hengende i løse lufta, men det er lett å lese den som rettet mot historikere som Orning, som har uttalt seg skeptisk til en slags norsk eksepsjonalisme der man finner «norske verdier» allerede i vikingtida. Men å knytte folks syn på sagaenes kildeverdi til (antatte) politiske mål på denne måten, er saktens merkelig. Herfra er det ikke mange steg til å avfeie forskning fordi den er basert på «feil» ideologi. Er det dit Grøsfjeld og Saga bok vil, virkelig? Jeg tror egentlig ikke det, men et grundigere redaktørarbeid kunne ha forhindret slike svette spørsmål.

Vi vender oss til historien med ulike behov, skriver historiker Mary Beard i boka «SPQR». I en tid der mange ønsker å definere «det norske», bør det ikke overraske at sagaene igjen blir kanonføde. Men la oss unngå mistenkeliggjøring og stråmenn, og heller satse på kritiske og redelige utgivelser. Mer vikingstrid i norsk offentlighet? Ja, takk! Men da i åpent lende.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 11. april 2017 av i Tekst med stikkord , , , .
%d bloggere like this: