Eddiske variasjoner

Men fortellingene har overlevd, gjennom gjendiktning og omskriving, og de er blitt del av en slags felles hukommelse. Norrøne guder lever rundt oss i merkenavn og sportslag, i metaforer og sanger; og når vi snakker om at det er «ragnarok på børsen», klinger en mytisk grunntone med.

Med ujevne mellomrom blusser interessen for mytene opp igjen. En ny utgave av Den eldre Edda i fire bind, gjendiktet av Knut Ødegård, kom ut på Cappelen Damm i perioden 2013–16, og denne våren er det tid for flere eddiske variasjoner. Jon Fosses «Edda», utgitt ved Skald forlag, er en «scenisk versjon», som er brukt i Robert Wilsons spinnville Edda-oppsetning på Det Norske Teatret. Samtidig har den britiske bestselgerforfatteren Neil Gaiman gitt ut boka «Norse Mythology», som kommer på norsk neste vår.

Selv om bøkene tar utgangspunkt i samme forelegg, er de vidt forskjellige. Fosses sceniske tekst ser ut til å ha oppstått ved å kaste gudediktene i Den eldre Edda i en bolle, tilsette en god skvett av Snorre Sturlasons gjenfortellinger og kna dette sammen til et kompakt stykke. Resultatet er en noe ujevn tekst, der noen av diktene står i nærmest urørt form, mens elementer fra Voluspå, Håvamål og Snorre-Edda former en ramme. Språket er knapt og rytmisk som i Edda-diktene selv, fraser gjentas og vris på av ulike skikkelser. I opphavs tider, messer de, og skaper et inntrykk av en fjern, opphøyd, ja kanskje hellig tekst.

Neil Gaiman har tatt utgangspunkt i en annen bruk av myter: som spennende fortellinger rundt leirbålet. Boka hans kan beskrives som en syklisk novellesamling, der løse fortellinger om gudenes sprell inngår i et større drama om skapelse og undergang. Gaiman er mest kjent for fantasyromaner som «Neverwhere» og «American Gods» (med norrøne guder i viktige roller) og har skrevet manus til tegneserier, TV og film. I denne boka holder en allvitende forteller med øye for både kosmiske og komiske aspekter ved Edda i trådene. Gudene er tegnet i karikerte trekk; her går det i slåsskamp, øl og jazzing med gutta.

Ryggmargsrefleksen for en norrønfilolog i møte med slike utgaver, er å okke seg over alt forfatterne har glemt, misforstått eller rotet til. Fosse har med de viktigste mytene, men har valgt å stokke om på rekkefølge og roller. Hvorfor? «Norse Mythology» på sin side glatter over de mørkere og mer komplekse sidene, som når «romansen» mellom guden Frøy og jotunjenta Gerd – en like brutal som fascinerende beretning om makt og begjær – blir til platt Disney-romantikk. I en anmeldelse jeg leste på nettet ble Gaimans guder treffende sammenlignet med «frat boys»; en annen nærliggende parallell er superhelter. Blasfemi! kan en gudløs anmelder ta seg i å mumle.

Men er det noen grunn til det? Den eldre Edda er funnet i manuskripter fra 1200-tallet, godt inn i kristen middelalder. Snorre Sturlason gjør det klart at han formidler et antikvert stoff, noe som bør tas vare på, men som han også tolker i en bestemt retning. Sagt på en annen måte, har vi ingen tradisjon for å lese Edda som religiøse tekster. Bøkene føyer seg inn i rekken av gjenfortellinger og fortolkninger som er vår tilgang til mytene.

Og er det da verre å tegne gudene som superhelter enn som høyromantiske skjønnånder eller muskuløse germanske forfedre, som vi har gjort før? Gudene har alltid vært flinke til å gli inn i tida, kledd etter den siste moten. Fosse drar på en motsatt tradisjon, som understreker avstand i tid og rom til det norrøne universet. Gudene står igjen som litt spinkle, formløse skikkelser, ensomme i et tomt rom. Hører de oss? Skal vi høre på dem?

Både Gaimans selvreferensielle popguder og Fosses innadvendte sceneguder er uansett produkter av sin tid, og av en syklisk bevegelse som hele tida sender forfattere ned i stoffet igjen, for å komme opp med nye tolkninger. Hvis de igjen kan tenne en gnist i nye lesere – som særlig Gaiman har potensial for å gjøre – har de gjort jobben sin. Så er det bare å vente på neste generasjons norrøne guder.