Halvveisborgerne

Først publisert i Klassekampen, 1/8-17

I den kraftfulle filmen «I Am Not Your Negro», basert på skriftene til den amerikanske forfatteren James Baldwin, vises hvordan institusjonalisert rasisme i USA former både samfunnet og enkeltborgeres sinn. Noe av det som gjør sterkest inntrykk, er hvordan Baldwin avslører språkets rolle i denne prosessen – og hvordan han yter motstand. Det er ikke snakk om «de svartes problem», sier han til en intervjuer som har spurt om nettopp det, det er nasjonen som har et problem. Vi, det amerikanske folket, har et problem. På både kompromissløst og elegant vis nekter Baldwin å la seg utdefinere av et land som på alle måter prøver å dekke over at slike som han er en grunnleggende del av dets historie.

Så sier Baldwin noe jeg ikke husker ordrett, men som er oversatt med «Vi er med på å bygge dette landet». Ordene rykker meg ut av 1960-tallets USA og inn i kinosalen der jeg sitter, en vakker sal på Frogner vest i Oslo, blant andre hvite mennesker som sikkert er skjønt enige i det Baldwin sier og grøsser over USAs rasepolitikk. Men skjønner vi hva han sier, og handler vi deretter?

Med Frp i spissen har Norge de siste årene strammet inn innvandringspolitikken kraftig. Og det er mer å gå på. Nylige forslag peker mot at det skal bli vanskeligere å få statsborgerskap, og lettere å miste det. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug vil øke botidskravet til ti år. I juni foreslo regjeringen at statsborgerskap skal kunne inndras på grunn av straffbare forhold og det ulne «hensyn til grunnleggende nasjonale interesser». Det har dessuten vært en satsing på inndragelse av statsborgerskap fra folk som har bodd i Norge i ti, tjue år, fått barn, blitt del av lokalsamfunn.

En ting er å slå seg på brystet med «Europas strengeste asylpolitikk». Noe annet er hvordan det skapes en grunnleggende utrygghet for dem som alt er her. Når unge som aldri har følt seg noe annet enn norske kastes ut på grunn av fedrenes synder, vil mange lure på hvorvidt passet de knytter sin identitet til, er til å stole på. Samtidig fyrer integreringsministeren opp under et debattklima der innvandrere stadig mistenkeliggjøres. På hennes Facebook-side knyttes innvandring til brennende biler, terror og seksuell trakassering: Sånn vil vi ikke ha det her.

Slik formes en fortelling der splittelsen mellom oss og dem blir stadig dypere. På den ene sida blir innvandrere møtt med krav til å integrere seg, skjerpe seg, tilpasse seg. På den andre sida fortelles de, igjen og igjen, at de aldri kommer til å være helt med. De kommer alltid til å defineres ut fra bakgrunnen sin – i verste fall som en belastning, i beste fall som «annerledes» nordmenn. Bidragene deres kan bli verdsatt, så lenge de innordner seg majoritetens idé om hvordan landet skal bygges.

Denne tenkemåten er ikke unik for Frp og innvandringsmotstandere. En ekko kan høres i debatten om internasjonalisering av akademia. Blant betimelige spørsmål skimtes en idé om at bare norske forskere fullt ut vil kunne forstå og formidle norske verdier. Mens utlendinger roses for «friske blikk», virker det utenkelig at også de kan være opptatt av å bygge og bevare Norge. Og de inviteres i liten grad til det.

Innvandringsskeptikere understreker ofte at de ikke har noe imot innvandrere personlig. De er bare bekymret for landets framtid. I det ligger feilslutningen at de og innvandrerne har grunnleggende motstridende interesser. At én vil bygge opp og den andre vil rive ned. At man ikke bygger sammen.

USAs historie kan ikke sammenlignes med Norges. Men det James Baldwin viser, er hvordan strukturer bygges og forsterkes hver dag av våre ord og handlinger. Forteller vi en del av befolkningen at landet ikke er deres å bygge, har vi et problem. Som nasjon.